Vi forteller din historie – hele året
Hver dag gikk jeg forbi mannen i gata. Han bodde fem meter fra museet. Hver gang det var ny utstilling sa jeg til han: «Nå må du komme inn. Jeg skal vise deg rundt». Hver gang ristet han på hodet og sa: «Naeaeaei, det museet. Det e’kje noge for sånne som meg».
Utstillinger kom og gikk. Mannen i gata kom aldri. Det var tidlig høst; turistene var ikke lenger å se i gatene, men på museet skulle vi ha en utstilling med ting folk hadde laget på sløyden og i håndarbeidstimene på skolen.
Alle ble invitert til å låne ut sin barndoms produksjon med tilhørende historie. Det kom inn nesten 500 ting: rutete forklaer og skjaerebrett med svipenndekor, små peddikkurver og pute med diamantsting – og en liten vegghylle som rådmannen i sin tid hadde laget og tapt i poker. «Nå må du komme», sa jeg til mannen i gata. «Jeg er sikker på at du vil kjenne deg igjen i alle tingene og alle historiene». Han ristet på hodet. M en plutselig stod han der, nølende, ukomfortabel, kikket seg usikkert rundt og fikk øye på meg. «Så kom du endelig!», sa jeg. «Ja, eg måtte jo det, når du nøda,» sa han og tok sine første skritt inn i en ny verden.
Det skal ikke vaere nødvendig å nøde folk til å gå på museum. Du skal ønske det selv. Det skal vaere noe du ser fram til, helst noe du gleder deg til, og som gir deg ny kunnskap og nye perspektiver. Du skal føle at det gir deg noe; at du blir berørt av det du opplever. Men for å kunne legge til rette for disse opplevelsene, er det nødvendig for et museum å ha lokaler og rom der folk kan ta del i utstillinger og formidling og selv gi sine bidrag til historier som skal fortelles. I motsetning til den lille byen hvor mannen i gata bodde, har vi i Kristiansand ikke lokaler for utstillinger, verken om ting laget på sløyden eller andre steder. Vi har ikke undervisningslokaler, aktivitetsrom, foredragseller møtesal som holder mål. I Vest-agder-museet har vi 55 000 gjenstander og 220 000 fotografier, som forteller om levd liv i Vestagder; om handel og sjøfart, om kaperfart og krig, om fattig og rik, om skole og fritid, om hverdag og fest. Det meste av dette ligger på lager. At også magasinene er overfylte og i dårlig stand, er en annen historie. Men som formidler i et museum ønsker jeg at folk skal få ta del i det vi har samlet og som folk har gitt til oss for at vi skal fortelle historien videre. Hver enkelt gjenstand har mange historier, som igjen er inngang til flere fortellinger. For levd liv har mange historier.
Noen av dem fortelles på friluftsmuseet på Kristiansand museum. Hvert år ønsker vi lokalbefolkning og tilreisende gjester velkommen til Bygaden og tunene på Kongsgård – i sommerhalvåret. Men vi ønsker ikke at kulturarven kun er tilgjengelig om sommeren. Og gjenstander fra samlingene kan vi kun i begrenset grad vise fram i de gamle husene, og nye perspektiver strever vi med å gi de besøkende. Kafé har vi kun om sommeren, og den fungerer best når vaeret er fint. I Sørlandets største by kan vi egentlig bare formidle kulturhistorie når det er oppholdsvaer om sommeren… V i vil ikke bare drømme om neste sommer. Hva om vi kunne hatt et bygg som var åpent og tilgjengelig for alle hele året? Med utstillingsarealer som viste byens og regionens historie, med rom for skiftende utstillinger, egenproduserte og innleide fra inn- og utland? Og som også åpnet for utstillinger med bidrag fra folk som ville dele sin historie, som mannen i gata? Museet er til for alle. Kanskje behøver vi ikke takke nei neste gang vi får et tilbud om en stor nasjonal eller internasjonal utstilling? For selvfølgelig skal den komme til Kristiansand; det skulle bare mangle. Nå er muligheten her. Det prisbelønte arkitektfirmaet Helen & Hard har vunnet arkitektkonkurransen om nytt formidlingsbygg for Vest-agder-museet i Nodeviga på Odderøya. Her kan vi få en universelt tilpasset bygningsmasse, 1630 m2 moderne utstillingsarealer, muligheter for å skape et møtested for profesjonelle og frivillige på det kulturhistoriske feltet, kafé, museumsbutikk, tumlerom, verksteder og undervisningsrom som åpner for god formidling for alle målgrupper. Kombinert med et uteområde ut mot Odderøya museumshavn, der hav møter land. Det kan stå klart i 2022. I disse dager sender Vest-agder-museet sin søknad til Kristiansand kommune, Vestagder fylkeskommune og Kulturdepartementet. Vi håper at også andre ser at kulturarv og historie har vi rundt oss – hele tiden, hele året. Og da bør den også vaere tilgjengelig.
Hvordan gikk det så med vår venn mannen i gata på sin første museumsutstilling? «Jau, det var greit, det. Eg visste ikkje at det var sånne ting på museum!». Men det er det altså. Alt kan havne på museum. De store fortellingene og de små fortellingene. Det er levd liv. Det er min og din historie. Og på museet kan vi fortelle den.
Men for å kunne legge til rette for disse opplevelsene, er det nødvendig for et museum å ha lokaler og rom der folk kan ta del i utstillinger og formidling.