Makrellterna og Far

Ef 3:14-21

Endelig har den funnet den lange veien tilbake. Makrellterna. Hva hadde skjaergården vaert uten? Den roper sitt «takk for sist» i det den danser i sin elegante flukt langs land der jeg ligger med båten min. av og til gjør den et brått stup og plukker opp en godbit. Løvsangeren har også funnet veien tilbake og lar sine myke ensformige, men deilige toner risle nedover lia – som en vårbekk. Munken er på plass, gulspurven teller en-to-tre-firefem-seks-syyyyyyyv. Sola skinner, verden er nygrønn og alt er bare fint. Det er slike dager man blir lykkelig av. Det er slike dager man fylles av takknemlighet til Han som skapte himmel og jord.

«Hvordan kan du vaere så sikker i din tro når du ikke har noe bevis for at det er sant?» var et av mange gode, anonyme spørsmål konfirmantene våre ville at vi skulle svare på en gang. Vel. Hvem er vel alltid sikker i sin tro? På den annen side: På slike dager som dette opplever jeg bevis rundt meg på alle kanter. Makrellternas trekk rundt halve kloden f.eks. Og jeg får lyst til å gjøre som Paulus, bøye mine knaer for Far: «han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord. Må han som er så rik på herlighet, gi deres indre menneske kraft og styrke ved sin Ånd.» Og si til både ungdommene våre, og til oss alle: «Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjaerlighet.»