En gladnyhet eller et sorgens kapittel?

Vi har flere lutherske kirkesamfunn i Norge, og jeg tilhører «Frikirken».

●●I likhet med mitt kirkesamfunn har Den norske kirke utarbeidet en prinsipperklaering om misjon. Jeg leste den for noen år siden og synes å huske at den hadde felles tankegods med Frikirkens erklaering. Den har jeg lest grundig. Bare på et par punkter i innholdet har jeg som medlem, gitt uttrykk for uenighet.

Jeg ønsker å rette oppmerksomheten mot et «springende punkt», som jeg har tatt opp i mitt kirkesamfunns organ, Budbaereren. Det er enten en gladnyhet for noen eller et sorgens kapittel for andre: Israel er en jødisk stat med Jerusalem som jødenes udelte hovedstad.

Prinsipperklaeringen er utarbeidet av Styret for Frikirkens Israelsmisjon (2002) og revidert av Fagråd for Israel og de palestinske områder (2009) «Guds plan med Israel og folkene». Jeg mener at Frikirkens erklaering trenger en revisjon, på bakgrunn av den nye politiske situasjonen i Israel og de palestinske områdene, som vi nå opplever: To-stats løsningen er erklaert død på begge sider i konflikten, og det bør få konsekvenser for misjonsstrategien. En drøfting av ny utforming av misjonserklaeringen burde vaere aktuelt ikke bare i mitt kirkesamfunn.

Det er fremdeles opplest og vedtatt i teologiske kretser at dagens Israel intet har med det gammeltestamentlige Israel å gjøre selv om opprettelsen av Israel i 1948 av noen blir sett på som en av de viktigste begivenhetene i historien siden Jesu himmelfart for mer enn 2000 år siden. Hvorfor?

Det som ble sagt og skrevet i mediene om Israel i forbindelse med 70-årsjubileet, burde etter min mening, føre til en revurdering av prinsipperklaeringen/ene. Ledelsen i de to største lutherske kirkesamfunnene mener at landløftene ikke er gitt til dagens jøder, mens Israel ønsker å få aksept for at staten deres skal vaere jødisk. Frikirkens prinsipperklaering støtter ikke denne israelske målsettingen. Slik står det i Frikirkens prinsipperklaering på side 14:

«Vi tror det ikke er i samsvar med Guds Ord å bruke landløftene i GT til å gi spesielle politiske krefter i staten Israel ensidig støtte, eller å identifisere det gammeltestamentlige Israel med den moderne staten Israel. Landløftene gir det jødiske folk hjemstavnsrett i landet, men normerer ikke en bestemt politisk løsning i forholdet mellom jøder og palestinere. Landløftene bør verken brukes til å utelukke en to-statsløsning eller en en-statsløsning, som kan inkludere både jøder og arabere med like rettigheter.»

To-statsløsningen bør etter min mening, skrinlegges en gang for alle: Kanaans land, Israel, er jødenes lovede land, som helt riktig «kan inkludere både jøder og arabere med like rettigheter», slik redaktør i Jerusalem Post, Caroline Glick, har foreslått i boken sin fra 2014, «The Israeli Solution: A One State Plan for Peace in The Middle East».

Det springende punkt er at Israel er en jødisk stat med Jerusalem som jødenes udelte hovedstad. En erklaering om støtte til denne målsettingen syns jeg de lutherske kirkesamfunn bør gi Israel som gave i jubileumsåret 2018.