Er det dette som er den satsingen på rus og psykiatri som det stadig snakkes om?

812 ganger sa DPS Strømme ved Sørlandet sykehus nei til å ta i mot pasienter til psykiatrisk behandling i 2017. Selv om alle disse 812 hadde fått henvisning fra sin fastlege. I alt kom det 3160 henvisninger til poliklinisk behandling på senteret. 30 prosent av disse var jenter mellom 18 og 23 år, og 60 prosent var kvinner.

●●Er det dette som er den satsingen på rus og psykiatri som politikere og helsemyndigheter stadig snakker om? 812 som til tross for at legen mener de bør utredes eller behandles, blir avvist av psykiatrien?

●●Hva betyr disse tallene? Hva viser de? Mangel på psykiatrisk tilbud? Fastleger som for fort dytter problemene bort fra eget kontor – og over i køen til noen andre? Eller ungdom og mennesker som går rundt i livene sine og kjenner altfor godt etter hvordan de har det til enhver tid? Og som ikke tåler at livet av og til lugger? Eller er det som det fremstår – nesten en epidemi av pyskiske lidelser i Norge? Eventuelt at folk bare har begynt å be om hjelp for følelser og lidelser som man i gamle dager bet tappert i seg? Til det virkelig smalt eller gikk over.

●●Nordmenns psykiske lidelser sprenger helsetilbudene og det finnes ikke nok psykiatere til oss alle. Ikke nok eksperter som kan snakke med oss. I hvert fall ikke på Agder. Det er køer og bakenfor køene, de illevarslende tallene, ligger det mange personlige skjebner, mange som synes det ikke er noen vits å stå opp om morgenen, noen som går rett på polet for å bedrive selvmedisine-ring og andre som lar knivbladene leke langs pulsårer. Folk som stadig stryker til eksamen, gjemmer seg på jobben, eller ikke makter å skaffe seg jobb.

●●Og så er noen for dårlig oppdratt. Når foreldre ringer helsetjenesten på universitetene og ber dem sjekke om barna spiser sunt, ja, så kan det vaere et symptom på at noen i foreldregenerasjonen har gjort en for dårlig jobb. Som ikke har laget unge voksne som er selvstendige, trygge, robuste eller livsdugelige nok.

●●Å kjenne seg redd, ha en klump av prestasjonsangst i magen, frykt for ikke å mestre, vaere god eller stilig nok og – vanskeligheter med å snakke om det – det er en del av den menneskelige tilstand. En del av det spekteret av følelser vi alle kjenner på fra tid til annen. Men hvor går grensen for når det blir sykt? Eller farlig?

●● Det er et høyt antall mennesker som mener – med støtte fra sin fastlege – at de har psykiske lidelser de trenger hjelp til. En hjelp bare sykehusene og spesialisthelsetjenesten kan gi. De psykiske problemene er for alvorlige for kommunehelsetjenesten, eller fastlegen vet at tilbudet om hjelp til psykisk uhelse i denne kommunen ikke er godt nok.

●●Betyr det at man, mange unge, løper etter hjelp med en gang livet byr på motbakke og vil ha det fikset og ordnet straks med en gang? Eller baerer de på symptomer på tilstander som kan utvikle seg og bli mye verre for dem? Og dyrere for oss? Skape fattigdom, utenforskap og kostbare trygdekarrierer? Når vi samtidig alltid prediker at det er viktig å fange dette tidlig opp. ●●Hvis noen av disse problemene er ødeleggende, setter liv på vent eller ødelegger liv, så er det gruoppvekkende at så mange avvises fra psykiatrien, fra behandling. Da må terskelen senkes. Hvis det er slik at fastleger mangler kunnskap og at dette er problemer som egentlig bør fikses i denne førstelinjen så må det tydeliggjøres.

●●Men hvis det er slik i vår postmoderne tid, hvor alle iscenesetter og skaper egne liv og utsettes for et prestasjonspress og flinkisjag som dundrer mot oss hver eneste dag på sosiale medier, hvis dette gjør at i-landsproblemer blir eksistensielle problemer og helt ødeleggende for den oppvoksende generasjon, – så må vi ta det på alvor. Men hvis så mange unge går og kjenner altfor mye etter og egentlig trenger en beskjed om at de egentlig har det ganske bra, hvis de bare løfter blikket opp fra snapchat, så må jo noen fortelle dem nettopp det.

●●Da må de få den – behandlingen.