Etter toppmøte-fadesen
Avlysningen av toppmøtet mellom Donald Trump og Kim Jong-un var resultat av elendig arbeid på forhånd. Forhåpentligvis blir skadebegrensningene i etterkant mer vellykkede.
Knapt noe toppmøte har vaert dårligere planlagt fra USAS side. President Donald Trump gikk ut offentlig og sa ja til å møte en av verdens verste despoter, før han hadde fått forsikringer om hva Nord-korea ville gi av innrømmelser på møtet. Samtidig skapte Trump klare forventninger om at han i løpet av et toppmøte skulle løse det problemet som i mer enn et tiår har preget Korea-halvøya og regionen forøvrig: Nordkoreas atomvåpenprogram.
Dette var naivt. Nord-korea har brukt enorme ressurser på å skaffe seg slike våpen. Regimet ser på atomvåpnene som sin livsforsikring. Både de nord-koreanske lederne og mange av landets innbyggere tror åpenbart at USA øn- sker å angripe landet, og at atomavskrekkingen er nødvendig.
i tillegg har Trump samlet en krets av rådgivere rundt seg som er svaert uenige om hvordan Nord-korea bør håndteres. Hans sikkerhetspolitiske rådgiver, John Bolton, har snakket om et mulig forkjøpsangrep på Nord-korea, og på den måten styrket den nevnte frykten i det lukkede landet. Samtidig har både Bolton og visepresident Mike Pence snakket åpent om parallellene mellom Nord-korea og Libya, hvor Muammar Gadaffi endte siden dager i opprøreres hender.
Dette siste er så amatørmessig politisk håndverk at man ikke skulle tro det skjedde i en supermakt. Er det noe som er sikkert, er det at Nord-korea ikke lar seg skremme av trusler. Og både Nord-korea og flere andre diktaturers erfaring fra Libya er at Gadaffis store feilgrep var å avvikle sine masseødeleggelsesvåpen. Det åpnet i deres øyne for at verdenssamfunnet turte å gripe inn militaert. Som til slutt kostet diktatoren livet.
nå er det all grunn til å håpe at ikke avlysningen av toppmøtet fører til reaksjoner fra Nord-korea som kaster regionen og USA inn i en negativ spiral. I så måte er situasjonen rundt Nord-korea lik den rundt Iran: Etter at USAS president har skapt farlig dramatikk, er det opp til andre land å hindre at situasjonen kommer ut av kontroll.
Dette er så amatørmessig politisk håndverk at man ikke skulle tro det skjedde i en supermakt.