Når for få skal fø for mange
De fleste eldre ønsker å bo hjemme lengst mulig, sier vår nye eldreminister. Det er hun ikke alene om å hevde. Men er det virkelig slik?
Eller har det blitt en politisk «sannhet» som gjentas og gjentas, men som ikke blir mer sann for det? Det er jo all grunn til å mistenke politikerne for å vaere mer opptatt av å gjøre de eldres alderdom billigst mulig, og ikke best mulig.
Jeg har lenge undret meg over hva de egentlig mener. Jeg er 72 år og har ikke blitt spurt. Ikke har jeg sett noen rapporter som bekrefter påstanden heller og et søk i SSB gir ingen resultater. Men uansett: det er kanskje noen som har forsket på de gamle og deres preferanser og kommet til at de fleste eldre ønsker å bo hjemme lengst mulig. Men under hvilke forutsetninger? Finnes det alternativ?
Det virker som om den eneste andre muligheten er de lite attraktive sykehjemmene som det ofte rapporteres om i media. Hvis så er tilfellet, så er det lett å forstå at de fleste foretrekker å vaere hjemme lengst mulig. For hvis neddoping, middag like etter frokost og kveldsmat klokken 16, er det eneste alternativet til det å bo og dø i sin egen bolig, så er valget lett. Men dersom det finnes andre mer humane og tiltalende muligheter, så blir valget selvsagt vanskeligere. Det er jo i bunn og grunn bare et penge- og bemanningsspørsmål. Altså et spørsmål om hva som skal prioriteres.
Statsminister Solberg forsikrer om at nå skal de eldre bli sikret hjelp i hjemmet etter behov, når de trenger det. Det skal bli i mindre grad som nå da noen kommer f.eks. fire ganger i døgnet for å sjekke om bestefar trenger noe. Nå skal det komme noen i det øyeblikket bestemor vil ha hjelp, sier hun. Jeg syns jeg ser det.
For hvordan skal bestemors behov nå rett person til rett tid? Skal bestemor eller bestefar selv ta kontakt? Eller kanskje familien? Eller skal overvåkningskameraene gi beskjed? I realiteten vil prioritetsproblemene hope seg opp. For i framtiden er det en enda større mangel på hjelpere mens antallet gamle pleietrengende øker og øker. Telefoner ringer på sentralen, kamera og datamaskiner lyser og blinker og forteller at Kari i Storgata 4 har falt om på vei til badet. Per på Pålsbakken har trykket på nødknappen etter å ha kastet opp. Strømmen har gått i Indre Enfold. Sentralen får ikke kontakt med 40 brukere. Det er fire på vakt, alle er ute på oppdrag. Hvem skal få hjelp?
Det virker som om de eldre på et vis bare aksepterer det som de blir tilbudt. De sitter helt stille i båten med sin dårlige samvittighet. For alle problemene er i grunnen deres skyld. De er for mange, de er for dyre og de lever for lenge. De som ble unnfanget i gledesrus og født i framtidsoptimisme, er blitt velferdssamfunnets største fiende. Samfunnet har ikke råd til å gi dem en eldrepleie med god kvalitet, på sikt heller ikke en pensjon til å leve av.
Nesten alle får lide av at det fødes for få barn her i landet og at det importeres for lite arbeidskraft. For det er nettopp det som er årsakene til at det store antallet eldre i det hele tatt er et problem; kvinnene er ikke fruktbare nok, og det er for få innvandrere. Tidligere, sier økonomene, var det opp til 5 i arbeid for hver pensjonist. Nå blir det faerre og faerre i aktivt arbeid, mens flere og flere går av ut av arbeidslivet. Hvis forholdet 5 til 1 var blitt opprettholdt, hadde vi ikke hatt noen eldretsunami. Da kunne vi ha sett positivt på framtida som vi gjorde da folketrygden ble innført i 1967, når arbeidstiden suksessivt gikk ned fra 48 timer pr uke til 37,5, når ferien ble utvidet, da vi fikk grodagen.
Men nå må alle arbeide mer og lenger, det blir mindre offentlige penger til skoler, sykehus, veier, forsvar og kultur. You name it. Og alt har sin årsak i at for få skal fø for mange. Og faerre og faerre blir det. Fortsetter utviklingen som nå, kan vi se den siste nordmann vinke farvel i det fjerne. Men det å oppfordre til større import av arbeidskraft eller argumentere høyt og sterkt for at kvinner bør føde flere barn av hensyn til fellesskapet, er politisk harakiri. Det er sannheter som ikke nevnes og som få eller ingen politikere tør ta på med ildtang.
Politikerne ignorerer rommets mest betydningsfulle elefant. Derfor er et billig omsorgstilbud med dataovervåkning og ensomhet i egne hjem som tilbys de gamle. Ny velferdsteknologi er svaret på alt. Maskiner skal erstatte mennesker. På alle områder, også i eldreomsorgen.
Vil de eldre det? Vil de bli pleiet av en robot? Vil de snakke med og få trøst av en innretning eller et hjelpemiddel?
Kronikken er forkortet. Red.
HELGE STEN THORBJØRNSEN gledesbarn, 72 år
De som ble unnfanget i gledesrus og født i framtidsoptimisme, er blitt velferdssamfunnets største fiende.