Åpent brev til F a ed re landsvennen
Undertegnede representerer kantor Tormod Lindland i oppsigelsessaken som ble omtalt i F a ed re landsvennen sist lørdag.
Normalt unngår vi å uttale oss til media i slike saker, men jeg opplever at reportasjen representerer et lavmål av upresis og ubalansert journalistikk, og at jeg derfor ikke har noe valg: 1
Store deler av reportasjen har fokus på et møte i Fellesnemnda 17. januar i år, der Lindland skal ha gått for langt i forhold til sitt mandat som valgt ansattrepresentant. Påstanden om at Lindland skulle framføre budskapet fra de ansatte i en setning er for øvrig fullstendig urimelig, i og med at Lindland hadde fått 5 minutter taletid av fellesnemnda.
Noen mener imidlertid at Lindland overtrådte rammene han var gitt. Som tillitsvalgt må han i så fall stå til rette for de som har valgt ham i tillit – altså de ansatte. Ledelsen har ikke anledning til å iverksette sanksjoner mot en tillitsvalgt på det grunnlaget. Når Faedrelandsvennen skriver at «Lindlands opptreden i møtet i fellesnemnda og varslerbrevene gjorde at det ble satt i gang en personalsak», så går ledelsen i fellesrådet ut over sitt mandat. Lindlands eventuelle mangler som tillitsvalgt er ikke ledelsens sak, og En må kunne kreve mer etterrettelighet og bedre balanse. gir dem ingen sanksjonsmuligheter.
For øvrig er det vel ikke helt uten interesse at de ansatte fikk gjennomslag for sitt krav i møtet? 2 Faedrelandsvennen siterer fra manuset Lindland brukte i Fellesnemnda, som viser at han beskriver et anstrengt arbeidsmiljø. Dette oppleves av Faedrelandsvennens informanter som «usaklig, som grov mistillit mot ledelsen og som personangrep på kirkevergen». Hvorfor? Jeg har lest manuset. Det beskriver et anstrengt arbeidsmiljø, ja, men det er ikke et personangrep. Og er det i det hele tatt noen, etter det som er avdekket i spaltemeter på spaltemeter i lokalavisen, inkludert forsøket på å skifte ut ledelsen, som for ramme alvor betviler at arbeidsmiljøet har vaert betent over tid i Mandal kirkelige fellesråd? 3 Faedrelandsvennen må sjekke kildene bedre når det gjelder antall varsler mot Lindland. Det dreier seg om ett varsel, et fellesvarsel fra 4 prester. I reportasjen påstås det at det også foreligger et varsel fra en ikke navngitt femte person, en ansatt. Dette er ikke riktig. I forhåndsvarselet om oppsigelse foreligger kun ett varsel. 4 Klagen fra de 4 prestene er et vitnesbyrd om et anstrengt arbeidsmiljø, men de episodene som er konkretisert i klagen er prosaiske i sin natur. I et normalt fungerende arbeidsmiljø hadde slike ting vaert tatt opp og snakket om. Lindland burde ha fått anledning til å gi motsvar, oppklare misforståelser, kanskje også be om unnskyldning for enkeltepisoder og eventuelt korrigere adferd. Men ingen har snakket med ham, og Utdanningsforbundets krav om et oppklarende møte vedrørende klagen ble avslått. 5 Det påstås at Lindland har ment at prost Haraldstad ikke er kvalifisert for jobben. Det har Lindland aldri sagt og aldri ment. 6 Det refereres til en forestilling flere av Faedrelandsvennens informanter har om at Lindland har en agenda om å «bli kvitt» kirkevergen. Det faller på egen urimelighet. Kirkevergen er ansatt, og har rettigheter. Han er sikret jobb både nå og i fremtiden. 7 Lindland hevder i reportasjen at han aldri har fått anledning til å presentere sin versjon av saksforholdene for arbeidsgiver. Dette er korrekt. Lindlands arbeidsgiver er fellesrådet – hele fellesrådet – ikke utvalgte representanter for en uvennlig ledelse. Gjennom Utdanningsforbundet bad Lindland konkret om å få møte fellesrådet 16. april i år, i det møtet som skulle avgjøre om de gikk til oppsigelse av ham. Det ble avslått. 8
I reportasjen legges det Lindland til last at han «underveis i prosessen med denne reportasjen valgte å trekke alle utsagn om det som skjedde på møtet og reaksjonene i etterkant». Vel, skylden er min. Lindland hadde stilt seg åpen for spørsmål og kommentarer overfor Faedrelandsvennens journalist, men ble urolig over det han opplevde som journalistens manglende vilje til presisjon. Lindland har hatt mange henvendelser fra andre aviser, og har gjort sitt ytterste for å unngå konfliktskapende utsagn. Her opplevde han at journalisten var ute etter nettopp dette. Etter råd fra meg trakk han seg fra denne ukomfortable kommunikasjonen, og forfattet i stedet en kort, punktvis melding med egne ord. Det er forstemmende å se at dette blir brukt mot ham.
Faedrelandsvennen kom sent på banen, og hadde tydelig behov for å velge en annen vinkling enn de andre. Sånn sett er det ikke urimelig at den andre siden kommer til orde. Men en må kunne kreve mer etterrettelighet og bedre balanse. Hvis en skal drive karakterdrap på en kantor med 30 års strålende tjeneste i stillingen, så fordres det et helt annet presisjonsnivå og bedre journalistisk håndverk enn det som ble fremvist i reportasjen lørdag.