Dødens budbringer

Et tappert forsøk på å laere seg å dø. ●●Det finnes en app for mobilen, som hver dag, fem ganger om dagen, minner deg på at du skal dø. Wecroak bygger på et prinsipp fra bhutansk folklore som sier at det å tenke på døden fem ganger om dagen skal gjøre deg lykkelig. Få ting kan virke mer fremmed på Bernhard Ellefsen, som har skrevet en 130 sider lang bok om hvor mye han frykter døden.

Enda han er relativt ung, har Ellefsen (født 1984) i en årrekke vaert blant landets fremste litteraturkritikere. I en sjeldent godt utviklet kombinasjon av språklige evner og entusiastisk formidlingsglede, har han gjort både klassikere og samtidslitteratur levende for mange av landets lesere.

Og i sin debutbok er altså ikke småtteri han gir seg i kast med. Den meningsløsheten vi alle føler når noen som er viktig for oss dør, den opplever Ellefsen konstant. Det er rett og slett ikke greit at vi skal dø.

Ellefsens måte å hanskes med døden på, er å lese og skrive. Bøkene lindrer, men ikke fordi de gir ham nye perspektiver. Nei, først og fremst søker Ellefsen bekreftelse på det han allerede tenker og føler. Forfatterens barnslige trass i møte med døden er både en styrke og en svakhet: En styrke fordi den gir boka liv og intensitet – men svakhet fordi det også gjør den ensporet. At noen for eksempel kan forsone seg med tanken på døden, er ham helt fremmed, og denne typen mangel på andre perspektiver svekker boken.

Best skriver Ellefsen når han er tettest på bøkene, som Jenny Diskis «In Gratitude» og Astrid Lindgrens «Brødrene Løvehjerte», og svakest når han prøver å løfte blikket. Da er veien til klisjéene ofte kort. Likevel bekrefter dette påstanden om at vi trenger litteraturen, da den hjelper oss å «betrakte et altoverskyggende fenomen, som opptar nesten hele vår himmel,» altså døden, «uten at vi tar ubotelig skade på synet».

SAKPROSA «Imot døden»

Forfatter: Bernhard Ellefsen Forlag: Cappelen Damm