Arbeidende kvinner
Frps stortingsrepresentant Jon Helgheim tar til orde for å kutte ut fedrekvoter og andre «tåpelige påfunn» fordi det etter hans mening er biologiske forskjeller som gjør at kvinner vil jobbe mindre enn menn. Dette er påviselig feil.
Historisk sett har ikke kvinner jobbet mindre enn menn. Kvinners arbeid har bare i mindre grad blitt registrert og verdsatt. Helgheims utsagn er uttrykk for en generell, konservativ holdning om at sosiale fenomener og forskjeller egentlig er «biologiske» eller «naturlige». Jeg er historiker, ikke biolog, og skal ikke gå inn i noen diskusjon om biologiske kjønnsforskjeller. Men historisk kunnskap kan i dette tilfelle påvise, utover enhver tvil, at kjønnsforskjellene i dagens arbeidsliv ikke har med biologi å gjøre.
Hvis forskjellene var biologisk betinget, ville det innebaere at arbeidsfordelingen mellom kjønnene var relativt stabil til over tid og i ulike kulturer. Det er den ikke. Det som bestemmer forskjellene er snarere sosialt skapte normer om hva som passer seg for kvinner og menn å gjøre og de politiske og juridiske ordningene som til enhver tid regulerer arbeidslivet. Ideen om at kvinner jobbet lite i gamledager bunner i en feilaktig forståelse om at 1950- og 60-tallet utgjorde en slags naturtilstand i forholdene mellom kjønnene, som siden er blitt forrykket. I virkeligheten utgjør disse tiårene en 20 års unntakstilstand i norsk arbeidsliv med en historisk sett rekordlav arbeidsdeltakelse blant kvinner.
Kvinner deltok i mye større grad i arbeidslivet i mellomkrigstiden og på begynnelsen av 1900-tallet enn i etterkrigstiden. I år 1900 var 35 % av norske kvinner yrkesaktive, i 1950 kun 26 %. Dette har mange og komplekse historiske forklaringer. Blant dem er at etterkrigstiden var en jevn, økonomisk oppgangstid med sterkt økende levestandard og lønnsvekst. Én lønning kunne i større grad forsørge en hel familie. I tillegg sto idealet om den mannlige industriarbeideren sterkt. Det var med andre ord få eller ingen normative og politiske insentiver for kvinner til å gå ut i arbeid i husmorens gullalder.
Hvis vi går tilbake til det gamle bondesamfunnet, er det klart at kvinner jobbet vel så mye som menn. Gårdene var et arbeidsfel- lesskap, bonden var på åkeren mens kona regjerte i fjøset. Først med mekaniseringen av fjøsarbeidet etter 1945 ble fjøset mannens domene. Melkemaskinen jagde kona ut av fjøset og inn på kjøkkenet. Så sent som i 1948 hadde kvinner like mange arbeidstimer i jordbruket som menn. Deretter gikk det kraftig nedover til, som historikeren Ola Svein Stugu har formulert det, «den rasjonaliserte bonden satt aleine att på traktoren sin.» På slutten av 1960-tallet var kun en fjerdedel av arbeidstimene i jordbruket utført av kvinner.
Istore delerav landet var mennene på sjøen i lange perioder. Da hadde kona eneansvar for gårdsdriften. Kvinnenes arbeid ble likevel nedvurdert i forhold til mennenes. Bare i sjeldne tilfeller eide kvinner jord. Odelsloven sørget helt fram til 1970-tallet for at kvinnene ble ekspropriert. Kvinner hadde ikke samme arverett som menn. Ideologien på 1800-tallet argumenterte for denne diskrimineringen med at kvinnen ikke var et selvstendig økonomisk subjekt, og var avhengig av å bli forsørget av mannen. I virkeligheten var det mannen og eiendommen hans som ble forsørget gjennom det usynliggjorte arbeidet til kvinnene, slik Kjartan Fløgstad og hans medforfattere har påpekt i boka «Dovre faller». Kvinnene arbeidet slik at mennene kunne ta seg fri til å delta i politikk og samfunnsliv.
Etter bunnivået i etterkrigstidens husmorsamfunn, økte kvinners andel i arbeidslivet igjen sterkt på 1970-tallet. Saerlig økte andelen gifte kvinner med lønnet arbeid, fra kun 5 % i 1950 til over 20 % på begynnelsen av 1970-tallet. Denne utviklingen sammenfaller med en gryende likestillingskamp som kjempet for kvinners økonomiske selvstendighet og ga kvinner flere juridiske rettigheter. Odelsloven ble endelig endret i 1974, selvbestemt abort ble innført i 1978. Saerlig viktig var likestillingsloven fra samme år, som lovhjemlet lik lønn for likt arbeid og forbud mot kjønnsbasert diskriminering. Fra slutten av 1970-tallet begynte barnehagetilbudet å bli utvidet og 1970-tallet så også det store gjennombruddet for kvinner i politikken, først i kommunepolitikken med «kvinnekuppet» i 1971 og endelig på nasjonalt nivå med Gro Harlem Brundtland som vår første kvinnelige statsminister.
Dette er en utvikling som Erna Solberg og Siv Jensen også har nytt godt av. Det er slike juridiske, politiske og normative endringer som avgjør forholdet mellom kjønnene i arbeidslivet, som på andre områder av samfunnslivet. Menneskelig biologi kan kun forklare det som ikke forandrer seg. Kjønnsrelasjoner, arbeidsliv, familiestruktur er alle sosiale fenomener som må forstås historisk. Man kan gjerne ønske seg tilbake til 1950-tallet. Men begrunnelsen kan ikke vaere at kjønnsrelasjonene da var «naturlige».
I virkeligheten var det mannen og eiendommen hans som ble forsørget gjennom det usynliggjorte arbeidet til kvinnene