Sterk selvbevissthet og skarp polemikk

Når man er ung, tror noen at man er verdensmester. Man har en selvsikker innsikt i de vanskeligste ting. Det er nok en ganske primitiv overlevelsesmekanisme man må gjennom for å bli voksen. Jeg merket meg dette da jeg leste utklippsbøker med artikler og kronikker jeg har skrevet og tatt vare på. Selvbevisstheten var sterk og polemikken skarp. Jeg trodde nok jeg kunne det meste helt til jeg ble satt på plass av elitenes og de ulike fagområdenes skarpskodde representanter. Jeg husker det såret litt, selvsikkerheten fikk en knekk, men da trøstet jeg meg med dette: «Hvem kan gjøre dere noe ondt, hvis dere brenner for det gode? Men salige er dere om dere lider for rettferdighets skyld. Vaer ikke redde for dem og la dere ikke skremme, men hold Kristus hellig som Herre i hjertet! Vaer alltid beredt til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier» (1. Peter 3, 13ff). Det er aposte- len og martyren Peter som skriver det. Da har det autoritet og aktualitet. Ja, det kan medføre motstand, motangrep, utstøtelse, utestengelse, mobbing å forkynne Kristus i en verden med så mange sprikende og falske røster. For hva er sant – for folk flest – i vår sekulaere, interreligiøse, interkulturelle tid? Er ikke alt litt sant? Hvem har autoritet til å si at Kristus er den absolutte Sannheten? Jeg husker en gang jeg ble angrepet i en debatt av en sprenglaerd litteraturprofessor som mente jeg hadde altfor høye tanker om Jesus. Da ble jeg glad. Og det svarte jeg professoren. Nå ble jeg glad. For da hadde jeg klart – i min umodne, ungdommelige iver – å uttrykke noe av det innerste i den tro som blir stående

– når alle andre en gang faller.