Uenige om forvaring for drap
Ett norsk barn er så langt dømt til forvaring. Det er flere grunner til at den typen straff bør unngås, mener doktorgradsstipendiat Marte Habberstad Moe.
I dag starter rettssaken mot jenta (16) som er tiltalt for Sørlandssenter-drapet i fjor. Aktor vil neppe be om forvaring. Bistandsadvokat til de etterlatte mener imidlertid det er grunnlag for å vurdere det.
– Barn kan som hovedregel ikke idømmes forvaring. Unntaket er hvis det foreligger «helt ekstraordinaere omstendigheter». Med andre ord skal svaert mye til, sier Marte Habberstad Moe, stipendiat ved juridisk fakultet på Universitetet i Bergen, på generelt grunnlag.
Denne uka vil den tiltalte 16-åringens motiv og forberedelser til knivstikkingen på Sørlandssenteret bli belyst i retten. Det samme vil hennes historikk, med psykiatrisk behandling, utageringer og trusler.
Jenta, som er under barnevernets omsorg, nekter straffskyld for drap og drapsforsøk fordi hun hevder hun ikke hadde til hensikt å ta liv.
I dag mener de rettsoppnevnte psykiaterne at det er høy risiko for at jenta begår ny vold. Spørsmålet er om retten mener hun er så farlig at hun må idømmes straff uten tidsbegrensing.
AKTOR: IKKE GRUNNLAG
Men aktor, statsadvokat Jan Tallaksen, vil neppe legge ned påstand om forvaring.
– Riksadvokaten har ut fra de opplysninger som foreligger i saken ved behandling, ikke funnet at det er tilstrekkelig grunn til å ta forbehold om å idømme forvaring. Det forholder jeg meg til, sier Tallaksen til Faedrelandsvennen.
– Jeg mener det definitivt er grunnlag for å vurdere forvaring, sier Åse Johnsen Drabløs, bistandsadvokaten
FAKTA Forvaring
Opprettet i 2002. Det blir avsagt i snitt cirka 20 forvaringsdommer.
For å få forvaring må tiltalte finnes skyldig i å ha begått et alvorlig lovbrudd som har krenket andres liv, helse eller frihet. Det må foreligge gjentakelsesfare for tilsvarende alvorlig lovbrudd, og retten må finne at en fengselsstraff ikke er tilstrekkelig for å verne mot denne faren.
Det utmåles vanligvis en minstetid. Løslatelse forutsetter at det ikke lenger er en naerliggende fare for at dømte vil begå en like alvorlig forbrytelse.
Forvaringsdømte kan vurderes på nytt når forvaringstiden utløper. Hvis domstolen mener det ergjentagelsesfare, kan rammen forlenges med inntil fem år av gangen.
Det er ingen øvre grense for forvaring, slik at straffen kan vare livet ut. for de etterlatte til Marie Skuland (17).
Ved forvaring er det i de fleste tilfeller retten som avgjør prøveløslatelse.
– Denne saken har klare likhetstrekk med den ene saken i Norge der et barn er idømt forvaring, og for de etterlatte er det skremmende å se for seg at hun som tok livet til Marie, skal kunne løslates uten at det er en grundig risikovurdering av henne, sier bistandsadvokaten.
DREPTE MILJØTERAPEUT
I 2016 opprettholdt Høyesterett dommen mot jenta som var 15 år da hun drepte en miljøterapeut i Asker.
Høyesterett viste til at drapet var overlagt, at det hadde vaert et antall alvorlige voldshandlinger fra jentas side både før og etter drapet, og hun hadde en meget alvorlige psykiske tilstand og spesiell motivasjon for sin voldelige atferd.
Som aktor gikk Tallaksen heller ikke for forvaringsstraff mot gutten (15) som drepte to mennesker på Wilds Minne skole i 2016. Tingretten var uenig, la vekt på planlegging og den brutale handlingen – og så bort fra de sakkyndige som mente risikoen for framtidig vold var lav.
– Det som skjedde i tingretten i saken om dobbeltdrapet i Kristiansand framstår etter mitt skjønn som noe uventet, saerlig med tanke på hvor snever adgangen til å idømme barn forvaring er, sier stipendiat Marte Habberstad Moe.
Lagmannsretten opphevet senere forvaringsdommen.
Uib-stipendiat Habberstad Mo mener det er flere grunner til at forvaring av barn bør unngås.
– For det første er det hensynet til FNS barnekonvensjon som stiller krav til at strafferettspleien tar hensyn til barns saerskilte behov. En forvaringsstraff antas å vaere mer belastende enn fengselsstraff, og vil derfor vaere spesielt inngripende overfor et barn, sier hun.
VANSKELIG å FORUTSE
– Dessuten er barn i en omfattende modningsprosess som gjør det enda vanskeligere å forutse gjentakelsesfare framover i tid. Barns sårbarhet og utvikling gjør at tidsubestemt straff ikke anses som en egnet straff, sier hun.
– Etterlatte – og allmennheten – kan oppleve det vanskelig å forstå hvorfor man ikke idømmer forvaring, selv når gjerningspersonen er barn?
– Det synes jeg ikke er så underlig. De etterlatte, som er rammet av lovbruddet ved at en naer dem har blitt drept, har gjerne et sterkt ønske om at det ikke skal skje igjen. Forvaring kjennes derfor kanskje tryggere for dem enn en tidsbestemt straff, sier Marte Habberstad Mo.