Margrethe Erikstad til minne

●●De ville ha rørt henne dypt om hun hadde lest dem, alle de spontane minneordene som spredte seg da det ble kjent at Margrethe M. Erikstad har gått ut av dette livet.

Det skjedde 26. mai, bare en uke før hennes 97-årsdag.

Personlige minner fra noen av de mange hun dirigerte fra 1950 til 1990, er delt i sosiale medier. De sang under fru Erikstads musikalske vinger i Kristiansand domkirkes barnekor, Schola Cantorum og /eller voksenkoret Collegium Cantorum.

Hennes egne, tykke utklippsbøker fra et utall konserter og turne- er, er for lengst overlevert Statsarkivet, til glede for alle som har sunget i eller hørt noen av hennes kor.

Om lag 1400 barn, unge og voksne fikk denne ballasten med seg i sine liv, takket vaere en dirigent som de fleste kalte fru Erikstad og som bare de mest frimodige kalte Margrethe.

Selv var jeg heldig nok til å vaere blant barna, etter at fru Erikstad på ren medynk så i nåde til den usikre åtteringen som snublet grovt i teksten til opptaksprøven. Etter kort tid, for en guttesopran i fotsid kappe fra bygda, åpnet hun et vindu til en musikkens verden som har vist seg som en livslang gave.

Hun fikk navnet Mor Kor i en dokumentar NRK laget om henne. Som en god mor hadde hun øyne som kunne snakke. De slo gnister, strålte eller lyste av ømhet, alt etter som.

Fru Erikstad gjorde André Bjerkes ord til sitt motto: «Kunsten er ikke et fag, den er ikke et kall for de utvalgte få, den er en skapende kraft i oss alle». For denne skaperevnen mottok hun et rikholdig utvalg utmerkelser og priser, med fortjenstmedaljen i gull som den gjeveste.

Men den største gaven, ifølge henne selv, var det sangerne som ga.

Tirsdag begraves hun fra Grim kirke, kirken hennes mann og støttespiller, byarkitekt Alv Erikstad, i sin tid tegnet.

På vegne av fru Erikstads sangere.

Vaer så god og tusen takk.