Et halvtomt glass de ikke vil fylle
I sitt svar på min kronikk forleden omgår og bagatelliserer eldreministeren det store problemet at det framover blir faerre og faerre i aktivt arbeid, mens flere og flere går ut av arbeidslivet, og de problemer det medfører for eldreomsorgen.
Hun skriver: «Thorbjørnsen har rett i at det er en utfordring for velferdssamfunnet vårt at vi blir stadig faerre yngre og stadig flere eldre. Men glasset er ikke halvtomt. Det er halvfullt. For det er ikke slik at noen få aktive unge skal fø på mange passive eldre. Eldre mennesker har ikke bare behov som skal dekkes. De har også ressurser som kan brukes!»
Statsråden ser positivt på framtidens eldre og deres ressurser. De har kapasitet til å arbeide mer og lenger og det må utnyttes. Det vil kompensere for at vannet synker i glasset, mener hun.
Men hennes måte å tenke på er dessverre ikke baerekraftig i og med at det glasset hun henviser til, blir tommere og tommere år for år hvis fødselsraten fortsetter å vaere som nå med 1,62 barn pr kvinne uansett for mye mer og lenger hun får folk til å arbeide. En gang i framtida er det ikke mer vann igjen i glasset. Norge er tømt. Gradvis vil man over hele landet nå den streken i glasset hvor det dør flere enn det fødes.
For Sørlandet sin del ble dette punktet nådd i de tre første månedene i år. Det var i første kvartal i år bare 8 av 18 fylker som kunne vise til et positivt fødselsoverskudd.
Det er strutsepolitikk å ikke ta dette på største alvor. Finansministeren reduserte dette til en oppgave for barne- og likestillingsministeren da hun svarte på et spørsmål fra Kjell Ingolf Robstad, KRF, om hun var enig i at familiepolitikken måtte styrkes for å stimulere til at det fødes flere barn. Hun skulle heller ha sendt saken over til statsministeren for det er der den hører hjemme.
Det finnes neppe noe viktigere for regjeringen enn å få opp fødselstallet i Norge. FRP har argumentert for å bruke mer oljepenger til veier bl.a. fordi det er en investering i vår felles framtid og vil vaere lønnsomt på sikt. Det kan vel ikke tenkes noen investering som er mer lukrativ og mer viktig for landet vårt enn å stimulere til at det fødes flere barn. Her må nesten alle tenkelige midler tas i bruk. Også utstrakt bruk av oljepenger hvis det viser seg at penger er det beste hjelpemiddelet for å fortgang i fertiliteten. Og det haster.
For hvis ikke noe gjøres raskt, så vil det synkende fødselstallet gjøre det vanskeligere å få solgt boliger, vanskeligere å opprettholde kultur- og naeringsliv, vanskeligere å bevare barnehager og skoler og ikke minst, vanskeligere, for ikke å si umulig, å gi et tilfredsstillende tilbud til eldre og pleietrengende. Det er dessverre slik at faerre og faerre unge skal få på forholdsvis flere og flere gamle.
❞