Kim Jong-un klarte det hans far eller farfar aldri maktet: Å bli anerkjent som en likemann av USAS president. Uten å gjøre store innrømmelser. Forhåpentligvis vil de komme etter hvert.
Det var viktig, langt utover Korea-halvøya, at de to lederne møttes. Grensen mellom nord og sør er den strengest bevoktede i hele verden. Og en av de grensene hvor en konflikt kan få størst konsekvenser.
●●Det har Nord-korea sørget for. Regimet har i flere tiår jobbet målrettet for å skaffe seg atomvåpen og langtrekkende raketter. Begge deler ses som en livsforsikring: Ingen (les Sør-korea og USA) tør angripe oss hvis vi kan utslette deres byer. Og i dag anslår CIA at Nord-korea har rundt 20 atombomber.
●●Donald Trump skapte selv forhåpninger om at et toppmøte ville føre til et atomvåpenfritt Korea. Men de andre som håpet på dette, ble skuffet da de leste den offisielle erklaeringen fra Singapore. Riktignok skriver Kim Jong-un her under på at Nord-korea vil forplikte seg til å jobbe mot fullstendig nedrustning av atomvåpen på den koreanske halvøy. Men han lovet det samme under toppmøtet med sin sør-koreanske kollega i april.
●●Verdenshistorien er dessuten full av eksempler på regjeringer som «forplikter seg til å jobbe mot» noe. Spørsmålet er hvordan det skal skje. Det sier erklaeringen ingenting om.
●●Den naere historie er heller ikke lys på dette området. Nord-korea har flere ganger tidligere gitt tilsvarende løfter. Og hver gang gått tilbake på dem. Noen ganger har ikke omverden skjønt dette før etter mange år. Som da Nord-korea i 1994 gikk med på å avvikle atomprogrammet, mot lettelser i sanksjoner og et betydelig internasjonalt hjelpeprogram. Først i 2002 avslørte USA at de hadde blitt holdt for narr av det lukkede regimet.
●●Blir det annerledes denne gangen? Har de to lederne avtalt noe på tomannshånd som ikke har kommet offentligheten for øret? Vi får inderlig håpe det. Men det er all grunn til å vaere skeptiske. Først og fremst på grunn av det nord-koreanske regimet. Det har ett mål over alle andre: det nordkoreanske regimet. Avtaler med andre land ses kun i lys av dette. Å kvitte seg med et atomprogram som regimet har jobbet så lenge og intenst for å skaffe seg vil sitte svaert langt inne.
●●Men også på grunn av Trump er det grunn til skepsis. Siden han selv har promotert møtet så voldsomt på forhånd, har han en sterk egeninteresse av å fremstille det som en suksess. For å bidra til det, kom han etter møtet med oppsiktsvekkende karakteristikker av den nord-koreanske diktatoren. Mannen som har svaert mye blod på hendene, blant annet fra sin egen bror, ble av den amerikanske presidenten kalt «min venn». Trump forsikret også om at «vi kommer til å få et svaert godt forhold». Mens lederen for USAS naere allierte og nabo, Canadas statsminister, for få dager siden ble aereskjelt av Trump som «veldig uaerlig og svak».
●●I tillegg er Trump en utenrikspolitisk amatør. Og vi har har sett eksempler før på hvordan det kan gå når nye amerikanske presidenter uten erfaring skal møte langt mer drevne og slue ledere fra an- dre land. Intensjonen er alltid god: De skal redde verden. Møte en tøff motstander og ordne opp.
●●Sommeren 2001 møtte den nyvalgte George W. Bush Vladimir Putin i Slovenia. Møtet gikk bedre enn mange hadde fryktet. Bush selv var storfornøyd. Da han på pressekonferansen etterpå fikk spørsmålet om han egentlig kunne stole på den andre lederen, svarte Bush: “Jeg så mannen inn i øynene. Jeg så at han er rett fram og til å stole på. Jeg klarte å få et blikk av sjelen hans”.
●●Bushs sikkerhetspolitiske rådgiver Condi Rice kaller i sine memoarer (No Higher Honour) denne uttalelsen for et alvorlig feilgrep. “Vi klarte aldri å slette inntrykket av at vi på en naiv måte hadde stolt på Putin og så blitt lurt”.
●●Det gjenstår å se om tirsdagens toppmøte var begynnelsen på en ny aera. Eller om enda en amerikansk president har blitt lurt.