Unyansert om ekskludering
Et leserinnlegget i FVN 12. juni «Jehovas vitner – hva er egentlig anklagen» rettes det spørsmålstegn ved avisens reportasje om internjustis i Jehovas vitner. Påstandene om ekskludering i leserinnlegget mener jeg må nyanseres:
Trossamfunnets praksis med ekskludering rettferdiggjøres i innlegget ved å vise til etablerte praksiser i det norske samfunn. Det er viktige vesensforsjeller som må påpekes: Å bli ekskludert fra et politisk parti er ikke det samme som å bli ekskludert fra ens familie og totale nettverk. Å bli ekskludert fra et politisk parti skjer sjeldent med tenåringer og unge voksne i en sårbar fase av sitt liv.
Ekskludering er en av mange former for konsekvens av å bryte regler, men også den mest inhumane av alle konsekvenser. En studie på ekskludering fra 2011 ved Universitetet i Purdue konkluderte med at ekskludering kan gi skader som ofte er dypere og varer lengre enn fysisk skade: «Å vaere ekskludert er smertefullt fordi det truer grunnleggende menneskelige behov, som for eksempel tilhørighet og selvfølelse.»
Hvorfor vender mange tilbake til trossamfunnet Jehovas vitner etter å ha blitt ekskludert? I trossamfunnet selv er det en kollektiv holdning at de fleste ikke finner seg til rette i det sekulaere samfunnet, de savner «Sannheten», og det å leve i et miljø med moral og naerhet til Gud.
Hjelpekilden Norge yter hjelp og støtte til mennesker i problematiske religiøse bruddprosesser. Vi har jobbet med utbryter fra Jehovas vitner i mange år, og har gjennom dette arbeidet et mer nyansert bilde av årsaken til at mange går inn og ut av miljøet før de tar en endelig avgjørelse.
Først og fremst er det savnet etter kontakten med familien som er drivende kraft til å vende tilbake. Saerlig for ungdommer og unge voksne, er det å ha en mamma og pappa i livet viktig, et behov som ikke minst melder seg når disse unge selv blir foreldre. «Jeg ville at min datter skulle ha kontakt med sin mormor», fortalte en.
Jehovas vitner er et av flere trossamfunn som forkynner om en dommedag i naer framtid. På dommedag skal Gud gripe inn og drepe alle som ikke står på hans side, før han oppretter et paradis. For den som har fått denne troen inn med morsmelken, kan angsten for å dø i dommedag vaere en viktig drivkraft til at mange vender tilbake.
Å vokse opp i et trossamfunn som alltid har advart mot å knytte vennskap i «verden» skaper ofte en utfordrende situasjon for de som blir ekskludert. De står nå alene i et samfunn de alltid er blitt advart mot, de kjenner ingen her, de kan ikke de sosiale kodene, og har ofte fremdeles en frykt i seg mot de «verdslige» menneskene. Ensomhet og angst er derfor ofte en årsak til at mange vender tilbake. «Menneskene i verden er jo styrt av Satan, så jeg kunne jo ikke bli kjent med dem,» fortalte en.
På våre hjemmesider ligger det mange brukerhistorier, der utbrytere forteller om sin vei ut av trossamfunnet. «May» skrev treffende om sin vei ut og inn av menigheten: «Den ensomheten og tomheten jeg følte i verden utenfor på den tiden var ekstrem og intens. Den beste måten å illustrere dette på er følelsen av et lite dyr, låst i et bur mesteparten av livet og så plutselig satt fri til å styre som den ville i jungelen.» Ute i verden, etter å ha kuttet alle bånd, følte hun seg fortapt og alene. Å dra tilbake til trossamfunnet ville føre til at hun var en del av noe, var hennes argument.
Vi bør ikke undervurdere menneskers behov for tilhørighet og selvfølelse. Å oppleve ekskludering kan gi langvarige emosjonelle skader. Problemer med relasjoner og tillit er en av dem. Ensomhet og depresjon er dessverre også en naturlig konsekvens når du mister kontakten med alle dine kjaere. Da er det kanskje ikke så rart at noen drar tilbake, uansett hvor trangt miljøet opplevdes.
❞ Å oppleve ekskludering kan gi langvarige emosjonelle skader.