49 gode naboer
Du kommer langt med gode naboer. Men det skjer neppe uten politikk.
Da jeg flyttet med familien min til Grimstad i 1982, kom også 49 ingeniører som jobbet på Televerkets egen ingeniørutdanning, Teleskolen, og deres familier flyttende. Flyttingen av Teleskolen fra Oslo til Grimstad var et resultat av en lang prosess og ble vedtatt av Stortinget i 1979. Den var ikke like populaer blant alle ingeniørene, men de fikk fine tomter i kommunens nyeste boligfelt og de fikk venner i et voksende kulturliv i en by i vekst. Teleskolen er for lengst lagt ned, men menneskene og kompetansen ble vaerende. I dag er Grimstad ikke bare universitetsby, men også et attraktivt naeringsmiljø for informasjonsteknologi.
Noen år før vi flyttet til Sørlandet hadde et nasjonalt utvalg, Ottosen-komiteen, lagt grunnlaget for opprettelsen av distriktshøyskoler i hele landet. Etableringen av distriktshøyskolene var begrunnet i forventet økt etterspørsel etter høyere utdanning, men også i et ønske om kunnskapsmiljøer på flere steder i landet vårt – altså distriktspolitikk. Dette er jo på mange måter det motsatte av dagens kunnskapspolitikk, der konsentrasjon og spissing i faerre, men sterkere, miljøer er målet. Blant Ottosen-komiteens barn var i hvert fall Agder distriktshøyskole og Agder Ingeniør- og distriktshøyskole, nå Universitetet i Agder.
Det var med andre ord hverken helt tilfeldig at jeg selv havnet i Grimstad, eller at byen fortsatt vokser. Det hele begynte med god gammeldags distriktspolitikk. V i hører ofte at et politikkområde er «for viktig» til å bli redusert til bare distriktspolitikk. Naeringspolitikken må sikre vekst og arbeidsplasser, ikke distriktspolitikk. Forskningspolitikken må satse på de beste og fremste, ikke belemres med distriktshensyn. Vi må ha det beste forsvaret, ikke la distriktspolitiske hensyn vaere styrende.
Denne frakoplingen mellom distriktspolitikk og andre politikkområder kan ved første øyekast virke fornuftig. Vi vil jo ha den beste forskningen i verden og selvsagt vil vi bruke knappe offentlige ressurser effektivt, ikke sløse med dem. Ved å samle ressurser i form av mennesker, kompetanse og kapital kan vi få stordriftsfordeler og spesialisering.
Men målet med politikken har jo aldri vaert mest mulig effektive liv. Politikk handler dypest sett om å sikre gode liv. Vekst og arbeidsplasser er en forutsetning for det, og gode oppvekstsvilkår ligger som en helt avgjørende forutsetning bak der igjen. I den politiske debatten kan man dessuten ofte få inntrykk av at moderne, rasjonelle og sentraliserende krefter står mot de romantiske, bakstreverske og distriktsvennlige.
Så enkelt er det neppe. L evende lokalsamfunn utenfor de største byene er også rasjonelt, av minst tre grunner:
For det første er norsk verdiskaping i stor grad knyttet til naturressurser i form av fisk, mineraler, trevirke og andre råvarer som er spredt over hele landet. Vi er også et land av små virksomheter, og langt fra de fleste småbedrifter har egne forskningsog utviklingsavdelinger. Skal vi
utnytte naturressursene framover og sikre et innovativt og produktivt naeringsliv, da må folk bo der naturressursene finnes. Naeringslivet som bygger på disse naturressursene må ha tilgang på kunnskapsinstitusjoner og på folk. Folk, skal de bli boende, vil ha gode bomiljø, skoler, fritidstilbud og offentlige tjenester.
For det andre er vårt høye tillitsnivå en av forklaringene på norsk vekst og produktivitet. Vi har høyere tillit både til hverandre og våre institusjoner enn de aller fleste andre land. Høy tillit i befolkningen er nødvendig for et velfungerende demokrati, og svaert samfunnsøkonomisk lønnsomt. For eksempel bidrar tillit til lavere transaksjonskostnader for naeringslivet. Tillit smører økonomien og gjør oss produktive. Naerhet til beslutningstakere og kjennskap til hverandre er med på å bygge den tillit alle er så glade for at vi har.
For det tredje er det mye som tyder på at folk faktisk ønsker å bo andre steder enn i storbyene. Selv om byene vokser, bor to tredjedeler av alle nordmenn utenfor de fem største byene i landet vårt.
I tillegg til gode lokalsamfunn er gode nabolag også god politikk. Vi vet at hvilket nabolag du vokser opp i, får stor betydning for hvilke muligheter du får senere i livet. I USA har økonomen Raj Chetty vist hvordan skoler, nettverk, og nabolag påvirker barns muligheter som voksne. Det er saerlig hvem naboene dine er før du fyller 13 som avgjør. Her i Norge har Maren Toft og Jørn Ljunggren vist at naerhet til voksne med høyere utdanning og inntekt enn egne foreldre i oppveksten, styrker mulighetene for å klatre, både økonomisk og sosialt. F lytting av 49 ingeniører til Grimstad hadde dermed ikke bare en direkte effekt på befolkningstall og skatteinntekter. De økte også sjansene for at andre barn i nabolaget selv skulle få høyere utdanning og inntekt enn sine foreldre.
Noen ganger må vi samle ressurser, andre ganger må vi spre dem. Levende kyster og småbyer med trygge nabolag og velferdstjenester er en god investering.
Selv om det bare er distriktspolitikk.