Eksklusjon

Hilde Langvanns artikkel i Fvn 14. juni: «Unyansert om ekskludering», var et tilsvar til mitt leserinnlegg dagen før.

●●Det kan godt vaere at min artikkel kunne ha favnet bredere, spalteplassen for leserinnlegg er begrenset.

Langvanns hovedanliggende er de utfordringer som følger av å forlate trossamfunnet på den ene eller andre måten. Hun bruker uttrykk som: Ensomhet – smerte – tomhet – angst. «Hvorfor vender mange tilbake til trossamfunnet Jehovas vitner etter å ha blitt ekskludert?» - spør hun. Dette er i det minste en erkjennelse av at mange faktisk vender tilbake. Er det ikke også en erkjennelse av en grunnleggende svikt i det moderne storsamfunnet som tydeligvis ikke evner å integrere disse borgerne? Å legge all skyld på JV er urimelig. En personlig opplevelse beskrives slik: «’Den ensomheten jeg følte i verden utenfor på den tiden var ekstrem og intens...’ Ute i verden, etter å ha kuttet alle bånd, følte hun seg fortapt og alene.»

Et menneske som kommer fra et miljø hvor tro og håp danner livsgrunnlaget, har naturligvis vanskelig for å tilpasse seg et miljø hvor fremtidsperspektivet er å holde det gående i 80 år hvis vi unngår atomkrig! Hva baerer størst skyld for ensomhet og depresjon - håpet i den verden en kom fra, eller håpløsheten i den verden en kom til?

JV er et saerdeles utadvendt trossamfunn. Vi snakker med folk på gaten, fra hus til hus, ved formelle så vel som uformelle anledninger. Flere burde ta seg tid til å prate med oss.

I lys av de siste dagers debatt, vil det vaere sunt om nyansene i forbindelse med JV’S praktisering av eksklusjon kommer klart frem. På nettsiden Jw.org finnes en spalte med tittelen «Ofte stilte spørsmål». Her sies følgende:

«Prøver Jehovas vitner å unngå tidligere medlemmer? Hva om en mann blir ekskludert, mens hans kone og barn fremdeles er Jehovas vitner? De religiøse båndene mellom ham og familien forandrer seg, men familiebåndene er de samme. Ekteskapet og familielivet fortsetter som før.»

Dette sitatet gir svar på noen spørsmål, men ikke alle. Det sies ikke noe spesifikt om ekskluderte familiemedlemmer som ikke lever i en kjernefamilie. Det ser ut til at forholdet mellom familiemedlemmer som ikke bor under samme tak, er det mest brennbare spørsmålet i denne debatten. Det vil derfor vaere spesielt nyttig med en presisering av praksisen på dette området. Jehovas vitner har intet å skjule. Jeg vil anbefale Hilde Langvann, og andre som er berørt av disse utfordringene, om å rette en redelig henvendelse til Jehovas vitners regionhovedkontor i Danmark, eller Hovedkontoret i New York. Man vil med glede gjøre rede for spørsmålet og klargjøre de enkelte detaljer.