Min kollega Stefanus

Apg.7,52-60.

Siden jeg er diakon, gjør jeg et poeng av at Stefanus var en av de syv første diakonene som ble utnevnt i ur-kirken. De ble plukket ut av apostlene, sjekket om de var gode mennesker og innviet med håndspåleggelse – en tradisjon som har fortsatt helt til vår tid. Diakonal tjeneste er ikke noe nytt i kirken!

Stefanus var kunnskapsrik og full av kraft, og han gjorde mange store under blant folk. De svake og de som trengte hjelp satte stor pris på ham. Men noen satte frem falske anklager, og jødenes ledere ble mektig provosert. En voldsom diskusjon utviklet seg til et fryktelig raseri hos de høye herrer. De skar tenner og gikk løs på ham, jaget ham foran seg, og endte utenfor byporten der de kastet stein på ham. Mens dette pågikk så Stefanus opp mot himmelen. Der fikk han se Jesus stå ved Guds side. Da han fortalte det, skrek de høyt og holdt seg for ørene – de ville ikke høre på slik gudsbespottelse.

Så døde Stefanus. Han ble kirkens første martyr. Den døde kroppen hans ble kastet foran føttene til en ung og nidkjaer jøde som het Saulus. Før han døde, ba Stefanus om tilgivelse for sine drapsmenn. Vi vet at den bønnen ble hørt, i hvert fall i ett tilfelle. Gud grep inn i Saulus (Paulus) liv, og han ble totalt forandret.

Når jeg ser på denne hendelsen med diakonale øyne, ser jeg at historien har gjentatt seg gjennom tidene. De som engasjerer seg diakonalt og står på barrikadene for menneskeverd og rettferdighet har vaert populaere hos dem som trenger omsorg og drahjelp, mens de som har makt ofte har prøvd å stoppe dem, gjerne med dramatiske midler. Å stille seg på de svakes side, virker provoserende på noen – så underlig det kan virke.