Det er arbeidsgivers ansvar å forstå det man blir fortalt. Plassere skapet og gjøre det loven sier.
Karen Kristine Blågestad, kulturredaktør
To av dem er sykemeldt. Trakassereren – avdelingslederen – han har gått videre i livet. Han har i hvert fall gått videre i karrieren. Etter å ha blitt forelagt påstandene om den gjentatte seksuelle trakasseringen og dårlige oppførselen overfor underordnede på jobben i Kristiansand kommune, sa han selv opp. Hans ledere pustet sannsynligvis lettet ut og tenkte at nå var de kvitt den saken. Nå var problemet løst.
●●Bare at det var det ikke. Problemet ble bare flyttet. Og saken er løst på en måte som nå gjør at ofrene sitter tilbake med flere spørsmål, enn svar. De har fortalt noen historier det var vondt å fortelle, som det kostet dem noe å fortelle. Men de skjønner lite av hvordan historien endte. De har egentlig ikke fått helt beskjed, de føler ikke at saken ble løst. Bare flyttet.
●●Politikere kan stå på talerstoler og snakke om sunne arbeidsmiljøer og gode varslingsrutiner og at seksuell trakassering blir tatt på alvor og at ingen skal oppleve slike opplevelser. Men det er lite verd hvis ikke administrasjonen makter å sende beskjeder ut i hele i organisasjonen, i hele kommunen, til hver eneste ansatte kommunen rundt. Da er det faktisk bare tomme ord fra en talerstol, ganske langt unna gulvet mange kommunalt ansatte går og tråkker på. Og kommunen burde jo egentlig vaere de fremste til å løse nettopp slike saker.
Og – hadde enda denne saken vaert gammel. At det stammet fra før vi våknet opp og skjønte for alvor at også kvinner skal kunne vaere trygge på jobben sin, i arbeidsmiljøene sine, reise på hyttetur med kolleger – uten at sex eller kropp blir en issue.
●●Men – nei – akkurat denne saken, eller disse sakene, ble rullet opp mens metoo-sakene rullet i media. Med voldsom styrke. Hvor både det norske og det vestlige samfunnet virkelig våknet og skjønte hvor stort dette problemet var, hvor vanlig det var, hvor alvorlig det kan vaere og hvor lett det er å slippe unna.
●●Likevel var ikke arbeidsgivere og ansvarlige våkne og skjønte hva det var de ble fortalt. For hva skal en organisasjon med et varslingsutvalg, hvis de ikke blir varslet. Hvorfor skal man varsle – hvis det ikke blir definert som varsel og man ikke blir en varsler og får den behandling og det vern man etter loven har krav på?
●●Kanskje var ikke de som meldte fra tydelige nok, det kan jo vaere en svaert stresset og presset situasjon når man endelig tar bladet fra munnen, men det er likevel arbeidsgivers ansvar å forstå det man blir fortalt. Plassere skapet og gjøre det som loven sier og retningslinjer forteller. Det påligger en arbeidsgiver å rense et arbeidsmiljø for seksuell trakassering. De kan ikke si at de ikke skjønte alvoret, man slipper ikke unna med det nå, verken arbeidsgiver eller trakasserer selv.
●●Det er ikke alle metoo-saker som er åpenbare. Noen ganger er det vanskelig å si hva som er klossete sjekking, dårlig oppførsel og seksuell trakassering. Og kanskje var feberen for høy i vinter, at noe som fikk stempel som metoo-saker egentlig var lite sosial intelligens og fravaerende antenner for når man skal avslutte et mislykket sjekkeforsøk.
●●Men her er det en sjef som legger seg i sengen til en ansatt. En sjef som sender koz-koz-meldinger på snap og inviterer på hotellrom. En sjef som tafser og tar. Det er lett å se hva dette er.
●●Det skjer noe nå – når pressen skriver om det. Det er beklagelig at det er nødvendig og kanskje vil andre ansatte nå utsettes for liknende historier fra samme mannen.
●●Organisasjonsdirektør Eva Berglund Åsland sier at denne saken er et avvik og at hun ikke kjenner til flere tilfeller hvor rutinene for varsling er brutt. Vi får håpe hun har rett. Men det er jo et problem at vi nå ikke helt kan vite hva hun vet. Om hun har fått varsel.