HISTORIEN OM LAGET SOM VANT ALLE HJERTENE
«Hva gjør vi om Jesus kom tilbake?» sto det på en betongvegg sentralt i København på midten av åttitallet. Et par dager senere var svaret på plass: «Da flytter vi Elkjaer ut på høyrekanten».
Kanskje sier den lille setningen alt om den danske euforien som satte sitt preg på en hel fotballverden. Men det forteller også om en aldri så liten reise for det nordiske lynnet, et steg bort fra janteloven og en ny tro på egne ferdigheter.
I VM i Russland har trener Åge Hareide ledet Danmark til seier 1-0 over Peru, 1-1 mot Australia før gruppespillet avsluttes mot Frankrike tirsdag. Dette er femte gang Danmark deltar i VM. Første gang var i Mexico i 1986 da Danmarks dynamittlag sjarmerte en hel fotballverden.
Hva lå bak danskenes forvandling til å bli et av verdens beste fotballandslag, med en stil og estetikk som verden knapt har sett siden?
AMATØRDAGENE
Dansk fotball hadde siden tidlig på 1900-tallet vaert den mest framgangsrike av de nordiske landene. Danmark vant sølv i OL både i 1908 og i 1912, men da den profesjonelle fotballen begynte å rulle internasjonalt fra 1920-tallet, forble danskene de glade amatører. Bronse i OL i 1948 og sølv i OL i 1960 viste at de kunne slå fra seg i amatørturneringer, men danskene hadde lite å stille opp med i Vm-kvalifiseringer da de mønstret lag bestående av amatører.
Det var noe uforløst over dansk fotball. Dette skulle endres betydelig de neste årene.
Tidlig på 1970-tallet åpnet nemlig det danske fotballforbundet, DBU, endelig for profesjonelle spillere på landslaget. Landslagsressurser var det fortsatt knapt med. Da den danske landslagstrener og pubinnehaver Kurt Nielsen ble spurt om hvilken taktikk han la opp, svarte han: «Taktikken vår går fortsatt ut på å score flere mål enn motstanderne».
Spillerne selv var ikke bedre. Mange var etablert som markante profiler i deres respektive europeiske toppklubber, men landskamper hjemme i København, var et hyggelig og festlig avbrekk fra en travel fotballtilvaerelse.
«KLUBBHUSET»
I sentrum av København var det nemlig en nattklubb som de danske landslagsspillerne bare kalte for klubbhuset. Et yndet sted å feire landslagstapene – for de
var det mange av – ut i de små timer. Men det var før en disiplinert tysker, et krigsbarn fra Breslau, dagens Wroclaw (Polen), gjorde det danske landslaget til et av de lagene som har satt dypest spor etter seg i fotballhistorien.
Med ølpenger fra bryggeriet Carlsberg og krav om økt seriøsitet kunne det danske forbundet hente inn vesttyskeren Sepp Piontek i 1979. En tidligere landslagsspiller og nå en ung, fremadstormende trener med erfaring fra Bundesligaen og tidligere landslagstrener for Haiti, et land som for øvrig deltok i VM i Vest-tyskland i 1974.
Han fikk en tøff start i Danmark, men fikk etter hvert mikset sammen den tyske disiplinen med det danske humøret. Han byttet ut landslagets fasjonable hoteller med den triste betongbunkeren «Idraettens Hus». Her satt han med klokke og noterte ned da spillerne kom hjem etter byturer, men måtte i starten innse at de bare hoppet ut vinduet på rommet for å gå tilbake til «klubbhuset» for å fortsette festen til morgenkvisten.
– Det gikk opp for meg at da disse dypt profesjonelle spillerne vendte hjem til København, så var det de gamle amatørdagene igjen med drikking, lek og gøy. Jeg sa til meg selv: Oi-oi, spillerne er der, men det er verken arbeidskultur eller vinnermentalitet. Jeg mente at hvis vi skulle gjøre om på det, så måtte spillerne ta landslaget alvorlig. Vi måtte skape en balanse slik at spillerne var like ambisiøse som i deres klubber, men fortsatt glade for å komme hjem, uttaler Piontek i boken «Tynd luft: Danmark ved VM i Mexico 1986».
ÅPENBARINGEN DANMARK
På samme tid var resultatene til det norske landslaget fortsatt begredelige. Dette var ti år før Egil «Drillo» Olsen tryllet med norsk landslagsfotball og danskene i ren misunnelse måtte ty til ordet «fjellapene» da de beskrev den norske fotballsuksessen.
Så hva gjør en oppvoksende norsk generasjon som ikke har eget landslag som gjør oss stolte?
Blikket ble løftet, men vi trengte ikke se langt etter åpenbaringen, for der var Danmark som manna fra himmelen – nesten mer latinske i stilen enn brasilianere selv og kulere enn de fleste idrettsutøvere. Men best av alt; de var uhøytidelige typer som tok seg tid til fansen, smilte og lo og framsto som mennesker det var mulig å identifisere seg med.
Drømmen var ikke å spille for Norge, men heller «begynne på Danmark».
Slik kom vi på fornavn med Preben Elkjaer Larsen. Morten og Jesper Olsen (Olsenbanden). Søren Busk og Søren Lerby. Frank Arnesen. Ivan Nielsen. Klaus Berggren. Ole Qvist. Troels Rasmussen. Michael Laudrup, og ikke minst lille, store Allan Simonsen – sannsynligvis tidenes beste nordiske fotballspiller.
Og Jens Jørn Bertelsen. Hvor god var Bertelsen egentlig? Den litt tilbaketrukne herren som nøt tilvaerelsen som bakgårdsproff, men nesten hver eneste gang hadde navnet som ble først lest opp da trener Sepp Piontek tok ut laget. Selve dynamoen og stabilisatoren på midtbanen. Den trofaste sliteren som gjorde at de offensive dynamittdiamantene glinset.
TOTALFOTBALL I NY UTGAVE
Kanskje var spillerne ikke klar over det selv den gang, men Danmark var i full fart med å utvikle verdensfotballen i en mer offensiv retning. For der den europeiske fotballen hadde blitt mer og mer defensivt organisert og destruktiv utover 1980-tallet, og den defensive, italienske catenaccio-stilen levde i beste velgående, kjørte danskene alle mann i angrep.
I en raffinert og moderne organisering med klare trekk fra den nederlandske totalfotballen fra 1970-årene, men som inkluderte det brasilianske temposkiftet som parkerte ethvert forsvar. Danskene spilte futuristisk. Stilen hadde elementer som over 20 år senere ble plukket opp og videre foredlet av Barcelonas berømte tikitaka-fotball på 2000-tallet.
En kamp som kanskje best belyser de danske elementene i en opphøyet enhet, er Vm-kvalifiseringskampen mot Sovjetunionen i 1985. Også kalt bare for «Kampen», tidenes beste danske landskamp. Den vinteren lå hundrevis av danske fotballsupportere ute om natten for å sikre en av de 45.700 billettene. Det danske fotballforbundet sa etterpå at det enkelt kunne blitt solgt 150.000 billetter til kampen.
Sovjet var supermakt i fotball den gang. Landslaget besto stort sett av spillere fra Dinamo Kiev, som i 1986 feide Atletico Madrid av banen med 3-0 i finalen i cupvinnercupen. Bakerst i mål sto Spartak Moskvas Rinat Dasajev – også kalt «Jernteppet» for sine målmannsprestasjoner.
Over 30 år senere står kampen seg fortsatt godt i internasjonal sammenheng. Skjedde dette virkelig for 33 år siden? Raske kombinasjoner, ett-touchspill, løpene uten ball og de tekniske finessene. Selv om du kanskje må klype deg i armen over det høye tempoet, er svaret ja. Er du ikke overrasket, kan du skru på en engelsk ligakamp fra samme tidsrom eller en landskamp, for eksempel Vm-kvalifiseringskampen mellom Norge og Irland fra 1984.
Kanskje var det i respekt for denne begivenheten at taggingen – med de hvite store bokstavene – på et plankegjerde i den lille byen Faxe, Jesper Olsens hjemby, fikk stå i årevis etterpå:
«Danmark-sovjet 4-2».
Med til historien hører det at den sovjetiske treneren Malofejev trakk et lettelsens sukk før kampen da «denne» Larsen ikke var med i lagoppstillingen. Preben Elkjaer (Larsen), fikk imidlertid raskt presentert seg med to scoringer før 20 minutter var passert. Elkjaers mannsoppdekker, Sulakvelidze, fikk skylden for scoringene og nederlaget i et notat som ble sendt fra den sovjetiske landslagssjefen til sportskomiteen i Moskva. Dette resulterte i at forsvarsspilleren ikke var å se på landslaget de neste tre årene.
GYLNE TIDER
Så hva skjedde egentlig i denne danske fotballrevolusjonen?
Her må vi foreta en liten tidsreise tilbake i fotballens verden. Kall det gjerne en reise i nostalgiens kommisjonaer. Ja, en aldri så liten romantisk serenade. Til en tid fotballspillere fortsatt var en del av folket og ikke en eget opphøyet, adelig klasse, adskilt fra folket for øvrig.
Før globaliseringen. Før fotballspillere brukte mer tid på å ordne hårsveisen, kjøpe sportsbiler og armbåndsur enn de gjorde på innsidepasninger. Før spillere på norsk nivå to, nå kalt Obos-ligaen, uttalte seg gjennom kommunikasjonsrådgivere. Før fotballklubbene distanserte seg fra sitt opprinnelige publikum. Før profesjonelle fotballspillere brukte fritiden på playstation og heller gikk på jobb mellom treningsøktene. Før fotballens flanører inntok tribunene. En tid da spillere selv la bagen på bagasjebrettet og syklet til fotballkampen.
Spillere med røyk og øl i garderoben, gjerne omkranset av journalister, var ikke et uvanlig syn, spesielt ikke etter danske fotballbravader. Spillerne selv kunne møte pressen henslengt på en solseng ved bassengkanten, mens de i tur og orden svarte på spørsmål fra ivrige sportsjournalister. Spillere uten leggskinn forekom fortsatt, noe Søren Lerby skulle bli en ivrig tilhenger av.
Noe var selvsagt ved det samme som i våre dager; fotballens korrupsjon, kampfiksingsskandaler og supportervold. Eller det som vi også kan betrakte som «fotballens vesen».
ITALIENSK LIGA BEST
Rent fotballmessig var dette en periode hvor den italienske ligaen tiltrakk seg de ypperste verdensstjernene. Proffspill der var forbundet med høy gasje. Men det var bare et fåtall som slapp gjennom. Maks to ikke-italienske spillere kunne vaere på banen samtidig.
Dette gjorde at klubber som Juventus kapret verdensstjernene Michel Platini fra Frankrike og polske Zbigniew Boniek. Men Juventus ville også ha Michael Laudrup, men måtte på grunn utlendingskvoten sette vidunderbarnet på gressing i Roma-klubben Lazio. AC Milan hentet engelskmennene Mark Hateley og Ray Wilkins. Mot slutten på åttitallet skulle de bli erstattet av nederlenderne Marco van Basten, Ruud Gullit og Frank Rikjaard.
Udinese hadde Zico og Edinho i rekkene. Fiorentina Socrates og Daniel Passarella. Sampdoria Graeme Souness og Trevor Francis. Mens i Inter fant vi Karl-heinz Rummenigge og iren Liam Brady. Etter EM i 1984 hentet Hellas Verona Preben Elkjaer fra belgiske Lokeren og Hans-peter Briegel fra Kaiserslautern. Briegel var opprinnelig ti-kjemper, men begynte med fotball da han var 17 år. Han tok sin nye idrett på relativ strak arm, mannen som etter sigende løp 100 meter på 10,5 og hop-
pet 7,50 meter i lengde.
I Spania satset Barcelona på danske Allan Simonsen som de hentet fra Borussia Mönchengladbach og den vesttyske midtbanestrategen Bernd Schuster. Simonsen skulle senere, i 1983, melde en meget overraskende overgang til den engelske andredivisjonsklubben Charlton, ettersom Barcelona hentet Diego Armando Maradona i 1982. I sin selvbiografi begrunner han avgangen med det enorme presset i Barcelona, men også følelsen av mistillit da han måtte kjempe med Schuster og Maradona om plassen i utlendingskvoten. Han ble bare noen måneder i Charlton som i prinsippet gikk konkurs, før han satte kursen til hjembyen Vejle.
Simonsen rolle i europeisk fotball har en tendens til å bli undervurdert. Men Simonsen leverte hver eneste uke stabile prestasjoner i Borussia og ledet laget til seier i Uefa-cupen i 1975 og 79 og til finale i serievinnercupen i 1977 hvor det ble tap mot Liverpool. Han vant også cupvinnercupen med Barcelona i 1982.
Han er også den eneste spilleren som har scoret finalemål i serievinnercupen, Uefa-cupen og cupvinnercupen. I 1977 vant han kåringen som Europas beste fotballspiller.
Danskene var ført og fremst flinke og talentfulle spillere som gjerne tidlig i tenårene dro til Nederland eller Belgia, som var yndede steder for danske spillere. Spillere ble mestere i land som Vest-tyskland, Nederland, Spania, Belgia, men størst av dem alle var mannen som vant det italienske mesterskapet – scudetto.
Tilbake til disse skriveriene på danske betongvegger kom det fram at det altså bare var Frelseren fra Nasaret, Jesus, som kunne sende den danske oksen Preben Elkjaer ut på kanten. Dette forsto selvsagt også fotballgale Italia, noe fansen visste å sette pris på. Her klarte Elkjaer den store bragden å bli italiensk seriemester i 1985. En sensasjon var et faktum.
Mellom 1964 og 2018 finnes det bare fire mesterlag utenfor de store italienske fotballbyene Milano, Torino, Roma og Napoli: I 1964 vant Bologna, i 1970 vant Cagliari, i 1991 Sampdoria fra Genova og i 1985 Hellas fra lille Verona – og de vant takket vaere, vil mange hevde, Preben Elkjaer.
KVALITETSSPILLERE
Grunnoppstillingen som den danske landslagssjefen Sepp Piontek hadde til rådighet, var av fryktinngytende kvalitet. Vm-kvalifiseringen til 1982 kom litt for tidlig. Men i 1983 hadde laget satt seg med en 3-5-2-formasjon. Laget skulle med få unntak benyttes fram mot VM i 1986. Morten Olsen var sweeper med Søren Busk og Ivan Nielsen som stoppere hvis oppgave var å henge på angripere som to våte dusjforheng.
På den defensive delen av midtbanen patruljerte Jens Jørn Bertelsen og Klaus Berggren. Sistnevnte skulle avverge farlige situasjoner før de oppsto. De offensive kreftene var utvilsomt det en trener vil kalle et luksusproblem: Frank Arnesen, Søren Lerby, Jesper Olsen, Jan Mølby, Kenneth Brylle, John Eriksen, John Lauridsen, Preben Elkjaer, Allan Simonsen og Michael Laudrup. I tillegg hadde unggutter som Henrik Andersen, John Sivebaek og Per Frimann begynt å få fart i karrierene. Spillerne ble alltid oppmuntret til å søke på banen hvor de instinktivt ønsket å vaere. På keepersiden vekslet det stort sett mellom Ole Qvist, Ole Kjaer og etter hvert Troels Rasmussen.
– Taktisk sett var det et merkelig lag vi hadde. Noen ganger spilte vi med en venstre back, men ingen høyre back. Noen ganger var det 3-6-1, andre 4-5-1 eller 3-52. Organisering var viktig, men spillernes kvaliteter og kjennskap til hverandre, var helt avgjørende for laget, sier Michael Laudrup i boken «Danish Dynamite».
Danmark var litt som Barcelona i storhetstiden for fem til ti år siden, en tid det ikke var lett å se om katalanerne spilte 3-70 eller 2-4-4. Ikke mange landslag på den tiden, eller senere, besto av så mange kompetente driblere som det laget danskene hadde.
– Vi hadde mange spillere som elsket å leke med ballen. Som trener er det viktig at du har den type spillere på laget og at de har lov til å gjøre feil. Piontek var villig til å ta risikoen, ikke minst fordi han hadde defensive kvalitetsspillere som Bertelsen og Berggren. Laget var en blanding av individualister som sto for overskriftene, og de rolige typene som løp det som Søren Busk kalte «de sure meterne», sier kaptein på laget Morten Olsen, Danmarks tidligere landslagssjef.
GJENNOMBRUDDET
Første mesterskap var EM i Frankrike i 1984. I åpningskampen ble det 0-1-tap for Frankrike i en kamp som huskes best for Allan Simonsen benbrudd. Siden ble det 5-0-seier mot Jugoslavia og seier mot Belgia i en brutal affaere. Spania satte en stopper for den danske finaleplassen. I den avgjørende straffesparkkonkurransen bommet Preben Elkjaer.
Fast straffeeksekutør på laget var egentlig Allan Simonsen. Nervene hadde han kontroll på, noe han ikke minst viste på Wembley mot England i 1983 da det danske gjennombruddet kom med seieren som sikret Em-billetten.
Fra sykesengen i Århus måtte Simonsen se lagkameratene fordøye det bitre nederlaget. Elkjaer fikk så mye trøst fra mange journalister at han hadde problemer med å tenne sigaretten etter kampen. Simonsen kunne under sykehusopphol-
det nyte en kasse vin han hadde fått sendt fra lagkameratene i Frankrike. Han fikk også framført en sang av lagkompisene, men det hjalp ham ikke sportslig.
Simonsen skulle aldri komme tilbake til sitt gamle nivå, men Sepp Piontek tok Simonsen med til VM i Mexico i 1986 og aeret den lille magikeren, som på mange måter banet veien for det danske fotballunderet, med 30 minutters spilletid i den siste gruppespillkampen mot Vest-tyskland.
Men, I EM 1984 hadde danskene fått presentert seg på den store, internasjonale fotballscenen. Hjemme i København møtte over 3000 mennesker opp for å hylle spillerne som nå var blitt folkehelter. Supporterne fikk senere navnet «Roligans», siden de sto i sterk kontrast til de britiske fotballpøblene «Hooligans».
Nesten 30 år etter EM i Frankrike i 1984 var Michael Laudrup, Søren Busk og trener Sepp Piontek enige om at Danmark burde blitt europamester det året.
BEST I VERDEN?
I årene 1984–1986 var det danske landslaget blant de ypperste i verden. Til VM i Mexico kom laget som en seriøs outsider til Vm-pokalen og ble av mange vurdert som det sterkeste europeiske laget. Med seg til Mexico hadde danskene landslagssangen Re-sepp-ten (Vi er røde, vi er hvide). Sangen, som ble laget i forbindelse med en leserkonkurranse i danske Ekstra Bladet våren 1986, er tidenes mestselgende singel i Danmark. I løpet av juni det årene passerte den 100.000 solgte eksemplarer. Innen årets utgang var det solgt 150.000 utgaver.
Lagets store entertainer – på og utenfor banen – Frank Arnesen har en framtredende rolle i sangen som ble en stor hit og har tålt tidens tann og fortsatt er hele idrettsdanmarks nasjonalsang.
DØDENS GRUPPE
I dag har selv norske old boys-mesterskap i håndball sin «dødens gruppe», men da Uruguays landslagssjef, Omar Borras, introduserte begrepet da Vm-puljene for 1986 ble trukket, handlet det om nøktern ordbruk for å få fram alvoret: Vest-tyskland, Uruguay, Skottland og Danmark – el grupo de la muerte.
1-0 mot Skottland signert Preben Elkjaer i Danmarks åpningskamp sto seg godt, det gjorde også 2-0 mot Vest-tyskland i den siste gruppespillkampen, men det er maltrakteringen av Uruguay som utgjorde selve symbolet mellom to totalt forskjellige stilarter innen fotballen, hvor det glade, offensive spillet nedkjempet det defensive og destruktive.
DEN ABSOLUTTE KJAERLIGHET
Kampen var et eventyr for alle fotballelskere, godt formulert gjennom det lederskribenten i den franske avisa Libération skrev etter det som fortsatt er en av Vmhistoriens største fotballkamper – Danmarks 6-1 seier mot en av Vm-favorittene Uruguay i 1986:
«Det er denne identifikasjonen fotballelskeren gjør med det laget han elsker ved første øyekast. Denne absolutte kjaerlighet velter i deg i møte fra stadion, begraver deg, reiser deg opp igjen og gjør deg kanskje senere ulykkelig fordi denne gjenstanden for din kjaerlighet overgår alt hva du har sett før.»
Etter tre forrykende forestillinger i gruppespillet, var Preben Elkjaer turneringens toppscorer med fire mål. I 6-1-seieren mot Uruguay var han involvert i samtlige scoringer utenom Michael Laudrups 3-1-scoring. 28-åringen var på høyden av karrieren, og da han trasket av banen denne dagen i Nezahualcóyotl i Mexico, var Elkjaer klodens største fotballspiller. På dette stadiet i turneringen hadde Maradona notert seg for én scoring.
Danmark kom ikke lengre i mesterskapet enn totalt anonyme lag som Paraguay, Italia, Bulgaria, Polen og Marokko. Likevel var det bare vinnerne Argentina som satte et større fotavtrykk enn Danmark i Mexico 86. I Fifas tekniske rapport fra mesterskapet ble det skrevet: «Det danske laget spilte mest spektakulaert i løpet av turneringen. Deres vilje til å risikere noe, kombinert med 100 prosent fysisk innsats ga det danske spillet en eksepsjonell dynamikk.»
VIDUNDERLIGE NEDERLAG
Finnes vidunderlige nederlag? I så fall er Danmarks Vm-utgang mot Spania i 1986 av det slaget. Danskene var i toppform og var det førende laget. Fra straffemerket sendte Jesper Olsen Spanias målmann Zubizarerta til det ene hjørnet og ballen i det andre. Det var Olsens tredje mål på tre strake kamper.
Kort tid etterpå mottok Jesper Olsen et kort målspark fra keeper Lars Høgh. Høgh ønsket å få ballen i retur fra Jesper Olsen, noe som var tillatt den gang. Olsen slo en hoftefinte og passerte Spanias Julio Alberto. Olsen trodde Høgh sto klar til å ta imot tversoverpasningen som han sendte i blinde, men der sto i stedet Emilio Butragueno, med tilnavnet «Gribben».
– Allerede da jeg fikk ballen visste jeg hva jeg ville gjøre med den. Det var bare et pokkers uhell, men måten det skjedde på, sugde noe av gutsen ut av oss, har Jesper Olsen senere uttalt.
Danmark hadde i andre omgang en hel del sjanser til å gå opp i ledelsen. I stedet var det Butragueno som headet Spania i ledelsen etter hjørnespark. Selv med 25 minutter igjen av kampen, satset danskene allerede alt framover. Spissen John Eriksen kom inn for defensive Henrik Andersen. Det ga nye store målsjanser. Men Danmark var i defensiv oppløsning og lå i en 3-2-5eller 2-3-5-formasjon som ga Spania store kontringsrom. Dette ble utnyttet, og kampen endte til slutt med tap 1-5, hvor «Gribben» Butragueno noterte seg for fire mål.
I Norge hopper vi etter Wirkola når det dreier seg om å gjøre store ting etter andre. Når noen gjør noe dårlig i Danmark, gjør de «en rigtig Jesper Olsen».
Historien om den danske fotballbevegelsen stanset på mange måter opp denne onsdagen 18. juni i Querétaro. Stanset, fordi laget aldri kom tilbake til de gamle høyder. To år senere, i EM 1988, var laget som representerte Danmark på hell. Skadene hadde innhentet mange av de danske