Ingen Kim ingen kos
I januar i år fikk Oprah Winfrey Golden Globes aerespris. Hennes takketale gikk viralt, med påfølgende oppfordring om å stille som presidentkandidat til valget i 2020.
Oprah ga en følelsesladd og historisk manifestert tale om viktige spørsmål, men holder det til å bli president? Selv om hun kan sies å vaere en samfunnsengasjert person, har hun ingen politisk erfaring.
Likevel er det få ting som skiller Oprahs kvalifikasjoner som president sammenliknet med sittende president Donald Trump. Gang på gang har han vist både USA og resten av verden at han har vesentlige mangler og forståelse om maktutøvelse, internasjonale spørsmål, lover, regler og kompleksiteter rundt saker.
Trump og Oprah har begge bakgrunn fra forretninger og showbiz. I flere tilfeller er underholdningsverdien han fremkaller høyst ufrivillig. Infantile uttalelser og narsissistisk fremferd har påkalt verdens oppmerksomhet både hos dem som ellers ikke bryr seg om politikk og selvsagt også hos politiske ledere.
Politikk skal etter min vurdering ikke vaere underholdning, men basert på håndtverk, diplomati og gjennomtenkt. Trump behersker ingen av delene.
Det som gjør at man ikke helt vet om man skal finne frem popcornet når Trump twitrer eller taler, er makten han åpenbart har i kraft av sin posisjon, og han elsker å bruke den.
Trump er likevel ikke alene om å tiltrek- ke seg oppmerksomhet i form av sjokk, vantro eller latter. Det kastes sko i underhuset i England, bues og hoistes. Norges tidligere kulturminister Thorild Widvey fikk også passet påskrevet da hun kalte Maja Ratkje for Maja Rattkjelke fra scenen på Ultimafestivalen.
Dette er likevel enkelthendelser, og ikke en gjennomgående, pinlig adferd slik som Trump har klart å bygge opp rundt seg selv. Det skrives mer om politikk enn noensinne i ulike magasin som Harpers Bazaar, Vouge og Vanity Fair. Det som tidligere ble assosiert med mote og trender, har nå funnet en ny nisje. Mye på grunn av hvilke personer som figurerer i den politiske makteliten.
Han lar seg også åpenbart påvirke hurtig, noe realitystjernen Kim Kardashian benyttet seg av nylig. En 63 år gammel bestemor ved navn Alice Marie Johnson ble dømt til livsvarig fengsel uten mulighet for prøveløslatelse etter å ha vaert involvert i en ikke-voldelig narkosak i 1996.
Under overskriften av ønsket om å diskutere USAS fengselsreform, ba Kardashian om audiens hos Trump for å be om benådning av Johnson. Trump tok dette til følge. Etter hennes triumf i Det hvite hus, kom de samme oppfordringene som etter Oprahs tale – Kim for president! Kardashian selv var ikke fremmed for å i fremtiden involvere seg i politikk. Det er lett å moti- veres når man ser hvor mye makt man i praksis har. På bakgrunn av hennes suksess rundt frigjøringen av Johnson, fikk Kardashian CDFA Fashions influencer awards, og massiv omtale i alskens moteblader. En salig blanding av antrekk og agenda var referert.
Ikke mange dagene etter var det nok en Kim som figurerte sammen med Trump. Nord-koreas leder, Kim Jongun og den amerikanske presidenten, møttes til et historisk møte i Singapore.
Alt i Nord-korea er velregissert, noe man ikke kan si om impulsive og improviserende Trump. Derfor var det også Nord-korea som kom desidert best ut av møtet med USA. I praksis har de ikke gitt fra seg noe, men derimot vunnet gunst, anerkjennelse og bedre vilkår ved signering av avtalen. Ved å forhaste seg til møtet, og uten å stille opprinnelige krav om umiddelbar nedrustning, fikk Kim Jong-un en god avtale, mens Trump fikk desto mindre.
Det skal i sannheten sies at det selvsagt er positivt at man fikk en erklaering på plass, og at det er enighet om å arbeide mot et atomfritt Korea. Dette vil selvsagt også påvirke stemningen på koreahalvøya og gi lavere skuldre i en periode frem mot neste steg.
Om Trump hadde blitt nominert til noen influencers awards for sin bragd i Nordkorea, hadde vi definitivt hørt om det på
twitter. Han kan heller ikke vaere klar over at FRP allerede har nominert ham til Nobels fredspris. Og her er det unektelig et dilemma. Obama fikk Nobels fredspris allerede under ett år som president, nettopp for hans innsats for nedrustning av atomvåpen. Tildelingen var aldeles prematur, da noe knapt var blitt gjort, og Obama selv var relativt ukomfortabel med tildelingen.
Det finnes andre verdensledere som har blitt tildelt prisen, og spørsmålet er nå hvem som tør eller vil nominere Kim YongUn, for avtalen kom ikke til med Trumps underskrift alene. D et bor 24 millioner mennesker i Nord-korea, og ingen innrømmelser om hvordan propagandaregimet påvirker dem ble nevnt i samtalene med Trump. Det spørs hvor underholdende dette aspektet er for folk flest.
Det at USA fengsler flere mennesker pr. innbygger enn noen annen nasjon, er heller ikke så morsomt. Hele 70% som sitter i lokale fengsel, er heller ikke dømt. Ikke spesielt underholdende det heller.
Det het seg i en reklame engang at ingen Kims ingen kos, men fremfor å finne frem popcorn – eller chips i anledning neste episode i Trumps underholdningsunivers, kan man kanskje lete frem vippsnummeret til Amnesty for å få mer pressedekning og fokus på realitetenes brutaliteter?