Mitt liv som 29-åring
Jeg er ei jente på 29 år. Tenk tilbake til da du var på samme alder... Hvordan så din hverdag ut, og de du var like gammel som?
se for deg at du for å klare å vaere den du har behov for å vaere, trenger noe tilrettelegging og hjelp i hverdagen. Hadde du tatt til takke med at denne hjelpen kom fra forskjellige personer alle gangene du trengte assistanse, at dager og tidspunkt hjelpen skulle utføres på, ble satt på dem som skulle gi hjelpen, sine premisser.
Passet ikke tiden for deg en gang, så synd for deg, da fikk du ikke hjelp før neste gang det var avtalt at du skulle få hjelp – om 2 uker, altså 4 uker fra forrige besøk! Dette er min situasjon pr. i dag. Og det er rett og slett uholdbart!
Jeg har søkt om BPA (Brukerstyrt personlig assistent) hele 4 ganger, de siste 5-6 årene, etter anbefaling fra andre som har de samme utfordringene som meg, og andre som har kjennskap til dette. Men i Kristiansand kommune er man tydeligvis motstander av å gi denne ordningen, og lar heller søker få tilbud om å kjøpe kommunale tjenester, investere i microbølgeovn m.m. som er hårreisende løsninger, når bruker med litt assistanse kan klare å leve et tilnaermet normalt liv, på lik linje med jevnaldrende.
En 29-åring sitter som regel stort sett ikke bare hjemme, men er ute på diverse sosiale aktiviteter. Dette behovet mener Kristiansand kommune at skal dekkes, med 3 timer i uka med støttekontakt. Hvis du bor i Kristiansand, og har venner i Vennesla som spør om du vil komme på venninnekveld, kan du velge å si «ja, jeg kommer innom og hilser på, før jeg og min støttekontakt må reise igjen» for vi har ikke mer tid igjen etter å ha kjørt en tur/retur. Det gjør at besøk som ikke er i naerheten bortprioriteres, og det heller blir venninnen min i Vennesla som har BPA, som tar turen til meg – hver gang vi vil ses!
Før jeg flyttet til Kristiansand, var jeg ei aktiv jente som drev både med idrett og var politisk aktiv, med BPA. Dette er ting jeg pr. i dag bare kan drømme om å ha mulighet til, slik ordningen min er nå.
Min helse blir faktisk dårligere med denne ordningen, både fysisk og psykisk. Og jeg klarer ikke å se noe annen utvei, enn at jeg må flytte hjem til min mor nå. Dette er ikke bare belastende for meg, men også for resten av min familie, som ser at jeg ikke har det bra.
Håper dette brevet kan tas til ettertanke, om hvordan dere behandler de som trenger litt ekstra hjelp i hverdagen sin av en BPA – i form av andre tjenester enn en BPA.
Folk flest tar ikke til takke med et helt annet produkt enn de har bestilt – slik er det også for oss som søker om BPA, vi ønsker ikke tjenester der det er Gud og hvermann som skal hjelpe oss med de helt nødvendige dagligdagse tingene, kun 30 min. hver 14. dag, og så er vi så heldige å få vaere sosiale i hele 3 timer ila. Uka – WOW!
Jeg har gått over til å bruke personen i flertall mot slutten her, fordi jeg har snakket med mange andre i Kristiansand, som er i liknende situasjon som meg – så jeg ønsker at dette brevet også er et tegn på deres stemme – kanskje orker ikke de ta kampen selv, men noen må ta den, nå! Hvis ikke går det veldig galt for flere av byens borgere.
❞ Min helse blir faktisk dårligere med denne ordningen, både fysisk og psykisk.