Det viktigste av alt

Matt 9,35-38

Det må ha vaert et fantastisk lag å få vaere med på. Det må ha vaert en fantastisk tid. Tiden da Vårherre selv gjestet jorda i egen person. Vandret rundt og gjorde godt. Jeg ser for meg en elv av velsignelse, helbredelse, glede, nytt liv som fulgte han overalt der han gikk frem. Han «forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage» forteller en av dem som var så heldige å få vaere med i førsteoppstillingen, Matteus. Han helbredet ALL sykdom og plage. Det var himmelen selv som gjestet jorden. Der han gikk frem var paradiset, for en stakket stund, tilbake.

Hva saerpreget denne mannen mer enn noe annet? Det viktigste av alt. Ikke den rette laeren. Ikke de høye idealene. Men medlidenheten. «Medlidenheten er den viktigste og kanskje eneste loven i menneskehetens liv». Omtrent noe slikt sa Dostojevskij en gang, uten at jeg i farta husker sitatet helt eksakt. «Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter.» Han kaller seg selv Høstens Herre. Han ønsker dedikerte arbeidere, som mer enn noe annet vitner med sine liv og sin medlidenhet om hvilken vei som fører til himmelen, til evig liv, og til det gode livet her og nå. Etterfølgere i kunsten å se sine medmennesker, ha medfølelse med alt og alle, og bry seg.