En vinn-vannsituasjon
Vannverkene og avløpsverkene er vår viktigste beskyttelse mot smittsomme sykdommer. Sørlandets kompetansemiljøer kan bidra med ny teknologi for å gjøre utskiftingen av gamle vann- og avløpsledninger billigere.
Hvis du leser dette i sommervarmen og blir tørst, kan du gå på kjøkkenet og tappe kaldt, friskt og trygt drikkevann til to øre per liter. Eller du kan dra på butikken og kjøpe tusen ganger så dyrt drikkevann på flaske. Hvis du seinere må på do, vet du at avløpsvannet blir trygt håndtert. Da du sto opp, tok du kanskje en lang dusj i friskt vann. I løpet av dagen kommer du til å bruke rundt 200 liter vann.
Du kan takke vann- og avløpstjenesten i din kommune for disse godene. Siden slutten av 1800-tallet har norske kommuner bygd ut 1100 vannverk og 2700 avløpsverk. Vannverkene består av en vannkilde (ofte et stort vann), vannbehandlingsanlegg, vannledninger, tunneler, pumpestasjoner og høydebasseng. Avløpsverkene består av avløpsledninger, tunneler, pumpestasjoner, renseanlegg og et utslippssted. Verdien av alt dette er over 800 milliarder kroner.
Vi kaller det fekal-oral smittevei, altså smitte fra avføring til munn. Aesj! Pasienter med tarminfeksjoner (alt fra omgangssyke til kolera) skiller ut store mengder smittestoffer i avføringen. Smittestoffene kan havne i munnen på andre mennesker fra pasientens fingre eller indirekte fra fingre til mat og så til munnen. Slik blir gjerne familiemedlemmer smittet. Det store problemet er imidlertid smitte til mange mennesker via drikkevannet. Det kan skje der avføringen fra pasienter på et eller annet vis havner i drikkevannet, som på Haiti i 2010 da avløpet fra en leir for Fn-soldater ble tømt i elva som lengre nede ble benyttet til drikkevann og vaskevann. Resultatet var en koleraepidemi i et jordskjelvrammet land uten skikkelige vann- og avløpssystemer. Epidemien har så langt rammet over to millioner mennesker og tatt livet av over 30.000.
Vann- og avløpssystemene skal hindre slik smitte ved at avføring håndteres trygt, og ved at drikkevannet holdes reint helt fram til krana. Drikkevannet gir oss også mulighet til god personlig hygiene, som hindrer enda flere smittsomme sykdommer. Gode vann- og avløpssystemer er derfor vårt viktigste smitteverntiltak og en forutsetning for sivilisasjon. Derfor har FN som mål for 2030 at alle mennesker skal ha adgang til trygt drikkevann og til latriner eller toaletter.
Det går heldigvis raskt framover i de fleste land, men fortsatt fører mangel på trygt drikkevann og gode avløpssystemer til stor sykdomsbyrde og halvannen million dødsfall per år. Under oss ligger 100.000 kilometer med vann- og avløpsledninger, som regel ved siden av hverandre i samme grøft. Mange av ledningene er gamle og har huller. Det høye trykket gjør at rundt 30 % av drikkevannet lekker ut av ledningene på vei til husene. Også avløpsledningene lekker. Så lenge det er høyt trykk i vannledningen, står vannspruten ut av hullene og ingen forurensinger kommer inn. Hvis vannverket må skru av vannet for vedlikehold, kan forurensninger, for eksempel fra den naerliggende avløpsledningen, trenge inn i drikkevannsledningen og gi forbrukerne utrygt vann. I et forskningsprosjekt fant mine kolleger og jeg at hyppigheten av mage-tarm-infeksjon økte med 58 % den første uka etter en slik trykkløsepisode.
Utbedringen av ledningsnettet blir dyr.
Veldig dyr, har Norsk Vann – vannverkenes forening – regnet ut. Fram til 2040 må kommunene investere 280 milliarder kroner i utskiftning, oppgradering og utvidelse av sine vannverk og avløpsverk. Regningen havner hos forbrukerne; den må i gjennomsnitt bli 4 % høyere hvert eneste år i tillegg til vanlig prisstigning. I 2040 kan vi altså belage oss på vann- og avløpsregninger på to-tre tusen kroner i måneden. Den beste måten å redusere regningen, er å finne opp og benytte smartere måter å bytte ut vann- og avløpsledninger.
En politiker som har sett denne utfordringen, er Karin Andersen fra SV. Hun klarte i fjor, mot regjeringens ønske, å få med seg hele Stortinget på å kreve en utredning av et program for teknologiutvikling i vannbransjen, som et spleiselag mellom staten, kommunene og leverandørindustrien. Oppdraget havnet hos folkehelseinstituttet, og denne uka hadde jeg gleden av å lede et seminar med forskere, konsulenter, bedriftseiere og vannverksfolk for å drøfte hvordan et slikt program eller fond kan utformes.
Fondet kan stimulere til teknologiske ny- vinninger som kan gjøre modernisering, overvåking, vedlikehold og forvaltning av ledningsnettet billigere. Et fond kan bidra til å finansiere den dyre utprøvingen av oppfinnelser for å se om de virker. Oppfinnelsene må komme fra samarbeidet mellom universiteter, forskningsinstitutter, leverandørindustrien og vannverkene. Vellykket teknologi kan også eksporteres til et verdensmarked som tørster etter mer effektiv og tryggere vannforsyning.
Tenk hvilke muligheter som ligger i byggingen av infrastrukturen for vann og avløp i India og Afrika. Kanskje det er vann og avløp som skal bli den nye oljen? Her bør det ligge store muligheter på Sørlandet – for Universitetet i Agder, Teknova og bedriftene i naeringsklyngene NODE og EYDE, i kraftbransjen og i anleggsbransjen. Kompetanse og teknologi fra offshorevirksomheten og fra kraftutbyggingene kan overføres til vannog avløpsbransjen og gi bedriftene flere bein å stå på i en usikker oljeframtid, altså en vinn-vann-situasjon.