Misforstått livssynsnøytralitet

Det har lenge vaert drevet kristelig skolelag på Kvadraturen. Men, da jeg spurte skolen om tilgang til rom i høst, fikk jeg til svar at «skolen ikke lenger tilrettela for religiøs aktivitet på skolen».

●●Jeg skjønte at dette handlet om noe større enn bare vårt skolelag. I ettertid korresponderte jeg med rektor, og det ble tydelig at ledelsen ikke ønsket å gi muslimer bønnerom. I et lite gjennomtenkt forsøk på å opptre rettferdig kuttet de derfor all tilrettelegging for religiøse aktiviteter.

Senere er vi blitt klar over at slik «rektornekt», som det gjerne kalles, har blitt stadig mer vanlig rundt omkring i Norge. Det oppgis ulike grunner, men frykt for muslimsk religiøsitet er en gjenganger.

På min skole ønsket ikke ledelsen å la muslimene ha bønnerom. Jeg vet ikke bakgrunnen for dette, men jeg mener at å gi muslimene må ha lik rett på tilgang til rom på skolen, som alle andre. Så lenge elevfrivilligheten er demokratisk, elevstyrt og åpen, så burde det ikke spille noen rolle om den er kristen eller muslimsk. Dette mener jeg åpner for dialog og fjerning av fremmedfrykt.

«Skolen skal vaere livssynsnøytral» er det elever ofte får høre når de blir nektet å drive lagsaktivitet på skolen. Noen skoleledere mener altså at det å nekte all form for organisert livssynsarbeid er det samme som å vaere livssynsnøytral. Jeg hevder at skal man vaere livssynsnøytral, må man våge å gi organisert livsynsarbeid spillerom.

I et fritt demokratisk system som vårt er det for meg like naturlig å kunne samles ut fra livssyn som å kunne samles ut fra politisk eller kulturell tilhørighet. Jeg tror vi får et større mangfold og et mer tolerant samfunn ved å åpne for alle typer organisert verdibasert arbeid.

Skolen er en arena for å forberede oss på å takle livets utfordringer. I samfunnet forøvrig møter vi et bredt mangfold av forskjellige mennesker og ideer. Skolen burde derfor ønske velkommen alle former for organisert virksomhet som bidrar til bedre forståelse og respekt blant elevene for andres verdier og meninger. Det er dette som er virkelig dannelse, når elevene selv får stå for noe og bryne seg på andres idéer.

Denne uken ble nye regler for elevfrivillighetens tilgang på rom drøftet i Stortinget. Jeg er glad for at et samlet Storting sier at de vil «sikre barne- og ungdomsorganisasjoner tilgang til skoler og andre offentlige bygninger lokalt, og unngå at skoleeierne bidrar til usaklig forskjellsbehandling ved utlån.» Det sender et høyt og tydelig signal til oss unge, så vel som til rektorer over hele landet.

Vi ønsker et politisk og religiøst landskap i skolen, som er åpent for ulike idéer og hvor det råder åpenhet fremfor fortielse, og som kan romme unge menneskers engasjement.