Når Erna refser...

«Dersom regjeringen er uenig med nasjonalforsamlingen, bør den skaffe seg en annen nasjonalforsamling».

●●Denne lett parafraserte versjonen av et kjent sitat fra den tyske forfatteren Berthold Brecht melder seg når man i mediene leser at statsminister Erna Solberg «refser» Stortinget for at flertallet der fatter andre vedtak enn dem statsministeren selv ønsker.

Statsminister Erna Solberg leder en mindretallsregjering på femte året. I de fire første av dem hadde hun et slags flertall i ryggen ved at hun hadde en samarbeidsavtale med to partier som til sammen sikret et flertall. I denne perioden har hun ikke det, og lever derfor i praksis på stortingsflertallets nåde. I praksis vil det si at hun lever på Krfs nåde. Det bør hun vaere glad for. KRF er ikke et parti som har for vane å kaste regjeringer bare for å kaste dem, slik blant annet statsministerens eget parti har en viss praksis for. Men det går nok en grense også for KRF når det gjelder hva man vil finne seg i, og en «refs» fra en statsminister med svak bakkekontakt kan fort komme til å flytte denne grensen naermere.

Når en statsminister i en mindretallsregjering «refser» et flertall i Stortinget, er det uttrykk for en arroganse – kanskje tilmed en dumhet – som ikke er saerlig tillitvekkende. Kanskje burde statsministeren i stedet rette dette refsebehovet mot partier og politikere i sin egen regjering, når disse gang på gang ikke bare kritiserer flertallet i Stortinget, men faktisk også sin egen regjering for beslutninger de selv hadde ønsket annerledes. Eller når medlemmer av regjeringen eller regjeringens tropper i Stortinget går bananas på sosial medier, slik vi også har sett gjentatte eksempler på. I slike situasjoner er det ikke refseren Erna man ser, men meisemoren, med reaksjoner som «Så-så!» eller «alle er like slemme».

Alternativet til at regjeringen skaffer seg en annen nasjonalforsamling, er at nasjonalforsamlingen sørger for en annen regjering. Slik sammensetningen av Stortinget er pr. i dag kan det skje når som helst, bare den riktige saken dukker opp eller Stortingets irritasjon over den refsende statsminister blir stor nok. Det har skjedd før og vil kunne skje igjen.