Sympatisk show med Rønning
Bye og Rønning er et kjent begrep, men nå reiser Jon Niklas Rønning alene. Og det går veldig bra for ham i Grimstad.
«Jeg reiser alene»
Av og med Jon Niklas Rønning
Regi: Vemund Vik Musikere: Pernille Øyestad, vokal, Asbjørn Ribe, piano og vokal, Lise Voldsdal, fiolin og kor, Ragnhild Lien, fiolin, Andreas Haga, bass og kor.
Tekster av Rønning, Trond Hanssen, Vemund Vik, Cecilie Steinmann Ness, Elina Kranz og Åsleik Engmark. ●●Sommerens show i Apotekergården, Grimstad, hadde premiere torsdag kveld. Jon Niklas Rønning er ikke solo på scenen, likevel heter showet «Jeg reiser alene», med klare allusjoner til Ole Paus’ vise. Og naturligvis må Rønning krediteres for både tekster og framføringer. Men showet er i stor grad ensemblespill, og det på høyt nivå. Pernille Øyestad har glitrende øyeblikk med sin vakre stemme, Asbjørn Ribe ditto med både tangenter, sang og trekkspill, Lise Voldsdal og Ragnhild Lien bidrar sterkt med myke strøk over fiolinstrenger og Andreas Haga er stødig som en kontrabassist skal vaere.
Dermed skjønner man at dette i stor grad er et musikalsk show. Av 16 shownumre er bare tre tilnaermet verbale, uten komp. Likevel, i de autentiske Paradisemonologene 2018, hvor Rønning med Nationaltheater-diksjon resiterer «visdomsord» fra ulike Paradise Hotel-deltakere, ledsages han av dertil velegnede musikalske ytringer fra ensemblet.
Showet er sympatisk, «feel good»-aktig. Tekstene er morsomme, og noen har skarp brodd, som visa om Predikantenes oppskrift, der både Jan Hanevold og vår mer lokale telefonhelbreder Pedersen får sine pass påskrevet, og det passet har ikke viseringer for himmelen. Skam Grimstad er kort og kjapt, men uimotståelig. «Ingenting nevnt, ingenting glemt» er en bryllupstale-parodi, brudgommens fars tale til sin sønn. Ikke utpreget original, men så naer opp til virkeligheten at det blir originalt likevel. En «Aerlig konfirmasjonssang» tar livet av de fleste forsøk på å snekre sammen en tilsvarende.
Høydepunkter er «One Hit Wonders», samlingen av alle hitlåtene av dem som bare er kjent for denne ene, siden ble det aldri noe mer. Kavalkaden «Om menn, kvinner og kjaerlighetsbrudd» er enestående i alt sitt flommende overskudd. «Vise til Ole (Paus)» er rørende, et håndslag fra en venn til en venn. «Valentines-sang for single» har også dette vemodige og berørende uttrykket som gir forestillingen kvaliteter langt ut over latteren og humoren. Her er det menneskelig varme som får bre seg, på samme vis som i sluttnummeret: Jeg reiser alene anno 2018. Rønning omfavner publikum og bereder grunnen for et siste stunt: Kort intervju med totre i publikum, og deretter presentere en vise som handler om dem alle tre. Et kunststykke, rett og slett.