Barn og unges opplevelse som utgangspunkt ved mobbing
«Det kan da ikke vaere så ille», «Du må laere deg å ta igjen», «Du kan jo bare si ifra, så ordner det seg nok» eller «Det er ingen andre som har sett dette».
Dette er noen av de budskapene barn og unge får fra voksne når de forteller om mobbing. Etter 20 års erfaring med mobbesaker og samtaler med barn og unge omkring mobbing, er bagatellisering fra voksne og årsaksforklaringer knyttet til «umulige barn» noen av de største utfordringene. Ved å legge årsaksforklaringen for mobbing over på det enkelte barn kan en som voksen lettere la vaere å se mobbing i en større sammenheng og selv fraskrive seg ansvar. Da kan årsaker i skolekulturer preget av negativ kommunikasjon, svak og utydelig ledelse eller ekskluderende klassemiljøer i kombinasjon med for eksempel utfordrende hjemmeforhold, komme i skyggen av negativ defineringen av enkeltelever.
Den nye opplaeringsloven for skolen har noen viktige kjernekomponenter som skal sikre at barn og unges stemme blir hørt og tatt på alvor. De viktigste endringene er: – Lovfestet krav til nulltoleranse – Tydeligere aktivitetsog handlingsplikt og dokumentasjonskrav – Skjerpet plikt når ansatte mobber – En tydeligere håndhevingsordning – Hjemmel for tvangsmulkt. Dagsbøter knyttet til Fylkesmannens vedtak der skolen ikke utfører sine plikter.
Endringen har store konsekvenser for den enkelte skole og skoleledelse, så vel som for foreldre og elever. Elevens rett til å bli hørt og tatt på alvor er styrket: «Når ein elev seier at skolemiljøet ikkje er trygt og godt, skal skolen så langt det finst eigna tiltak sørgje for at eleven får eit trygt og godt skolemiljø. Det same gjeld når ei undersøking viser at ein elev ikkje har eit trygt og godt skolemiljø. Skolen skal sørgje for at involverte elevar blir høyrde. Kva som er best for elevane, skal vere eit grunnleggjande omsyn i skolen sitt arbeid.»
Eleven skal bli hørt, og elevens beste skal vaere utgangspunktet for videre arbeid. Hva som er elevens beste er ofte et springende punkt for uenighet og mange tolkningsmuligheter.
I møte med skoleledere, laerere og Fylkesmenn får jeg mange historier om alle de dilemmaene som oppstår med bakgrunn i elevens beste: Elever som lyver, historier som er fulle overdrivelser, foreldre som overbeskytter barna sine og kun har kritiske briller på i forhold til alt skolen gjør uansett tiltak, elever som ikke vil gjøre det som skolen mener er gode tiltak m.m.
Ja, dette er også en del av virkeligheten i dette komplekse landskapet. Selvfølgelig finnes både løgner og foreldre som overdriver, men her gjelder det virkelig å skille ut det aller viktigste. Her synes jeg Barneombudets klare budskap på deres «mobbesider» kan vaere en god ledetråd: Skolen skal legge elevens subjektive opplevelse til grunn. Det er uinteressant hva skolen mener elever skal tåle. Det er også uinteressant om skolen mener elevene selv har skyld i hendelsene.
I det man legger en elevs subjektive opplevelse til grunn, blir den utgangspunktet for handlingene videre i samarbeidet med eleven og foreldrene. Det er startpunktet for de tiltak som blir iverksatt. Så kan det oppstå uenigheter underveis, om hva som «egentlig» hendte, hva som er sant/usant, hva som er overdrivelse m.m. Ofte oppstår dette fordi når mobbing skjer, når utenforskap oppleves, fortvilelse over å ikke høre til i et fellesskap, ikke bli invitert, blir holdt utenfor, snakket stygt til, hengt ut i sosiale medier, kommer mange følelser i sving. Da er det akkurat det samme om alle andre i hele verden mener at du ikke burde føle det slik, eller burde ha gjort det slik, at det er bare å gjøre sånn eller sånn, at du overdriver og trekker det for langt – men du får det bare ikke til, og det er bare sånn du opplever det der og da.
Men skal ikke barn og unge rustes til å tåle motgang, til å stå i utfordrende situasjoner? Skal voksne bare «jatte med» ved den minste lille motstand og styrte til? Nei, selvfølgelig skal vi ikke det, og selvsagt skal barn og unge øves opp til å stå i livets mange utfordringer. Det er en del av det å bli voksen. Men barn og unge trenger støtte og veiledning når de skal øve seg på å finne gode strategier når livet røyner på, når andre gjør ting som sårer, som gjør vondt.
Det den enkelte trenger da er noe så grunnleggende, og noen vil si banalt, som å bli møtt, hørt og sett. Da er det bare for den voksne å sette seg ned, lytte, spørre, utforske og samarbeide om hvordan en på best mulig måte kan finne ut av dette sammen, slik at det kan bli bedre. Da blir det som de voksne ikke kan forstå, eller definerer som bagateller, overdrivelser, løgner eller annet ikke et fokus fordi elevens opplevelse er utgangspunktet for samarbeidet. Så kan det vaere at det blir justeringer underveis, både i forhold til det ene og det andre - men det finnes ikke et eneste barn eller en eneste ungdom i dette land som forteller en historie om mobbing uten god grunn. De voksnes jobb er da å lytte og finne ut av det sammen med barnet/ungdommen – uansett!
Iet slikt samarbeid graver vi oss ikke fast i negative defineringer av enkeltbarn, henger oss opp i etterforskning av «sannheten», men startpunktet er elevens opplevelse. Der skal vi begynne arbeidet mot mobbing, der skal vi holde på underveis, og der skal vi kunne sjekke ut av hver enkelt mobbesak. Dette er ikke bare for spesielt interesserte voksne i barn og unges opplevelsesverden – dette er en holdning, en plikt og et ansvar for alle som er i møte med barn og unge.
Da kan vi avslutningsvis løfte det hele opp til Barnekonvensjonens paragraf 12 ledd 1 hvor barns rett til å bli hørt og tatt på alvor ikke kan misforstås: Partene skal garantere et barn som er i stand til å gjøre danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.
I det man legger en elevs subjektive opplevelse til grunn, blir den utgangspunktet for handlingene videre i samarbeidet med eleven og foreldrene.