Fem nye på Netflix
Det er vel og bra at Netflix lager stadig mer av sitt eget innhold. Men kan filmene deres måle seg med dem som vises på kino?
Film og tv er medier i kraftig endring. For ikke lenge siden var filmer noe som ble laget av egne produksjonsselskaper og måtte ta runden på alle verdens kinoer, før de langt om lenge – det kunne ta både måneder og år – ble gjort tilgjengelige på strømmetjenestene. Nå lager HBO, Netflix, Amazon Prime og de andre strømmeleverandørene stadig mer av innholdet sitt selv.
●●Og konsekvensene begynner å bli tydelige: Mens kinoprogrammet fylles opp av ekstremt påkostede spetakkelfilmer basert på allerede kjente merkevarer – helst Star Wars eller Marvel – går små og mellomstore produksjoner rett til tv-en.
●●Spørsmålet er om tilbudet på flatskjermen nå kan måle seg med det på kinolerretet. Vi har tatt en kritisk kikk på noen av de siste Netflix-filmene:
●●«Lasten»: Lavmaelt post-zombie-epidemi-film lagt til Australias Outback. Selv om den blir litt rørete i midtpartiet, er denne historien om en desperat fars forsøk på å redde sin lille datter – mye takket vaere en uvant intens Martin Freeman – langt mer gripende enn slike filmer pleier å vaere.
●●«The Ritual»: Fire britiske menn er på fottur i den svenske villmarken. Uforklarlige, mildt sagt uhyggelige ting begynner å skje. Men etter en over gjennomsnittlig effektiv første halvdel, faller «The Ritual» – som så mange skrekkfilmer – helt sammen når den mot slutten insisterer på å vise og forklare i stedet for å la oss deale med uvissheten.
●●«Annihilation»: Ambisiøs science fiction-film – laget av Alex Garland («Ex Machina») og med Natalie Portman i hovedrollen – som begynner ganske konvensjonelt, men gradvis blir mer og mer Tarkovskij-aktig foruroligende. Denne trenger jeg å se igjen, merker jeg.
●●«Mute»: Det er alltid leit når talentfulle filmskapere går på trynet. Dessverre er dét akkurat hva Duncan Jones («Moon») gjør i dette forsøket på å lage en småskrudd, eksistensiell fremtids-noir à la «Blade Runner». Settingen føles veldig konstruert, skuespillerne later til å befinne seg i hver sin film og fremdriften er bare seig, seig, seig.
●●«Okja»: Den er både vakker, godhjertet og smått bisarr, denne filmen om en koreansk jente og hennes genmodifserte kjempegris. Jeg ser for meg at en viss type unge mennesker vil bli veldig grepet.