Byvekstavtalen – offentlig dobbeltmoral satt i system

Faedrelandsvennen har den 17. juli en artikkel om lastebilbransjens bekymring over satsene som varetransporten snart vil bli avkrevd i Kristiansand.

●●Det er interessant å lese i artikkelen at Kristiansand kommune sin prosjektleder Jo Wiljam Drivdal, for det som nå har skiftet navn fra Bymiljøavtale til Byvekstavtale sier at «dette er et spleiselag, der alle må vaere med å betale».

I utgangspunktet fornuftig, men her praktiserer Kristiansand Kommune og også sentrale Norske myndigheter en merkelig dobbeltmoral som er umulig å forstå. Mens nødvendig veitransport vi alle er helt avhengige av skal avgiftbelastes kraftig, bruker de samme myndighetene store summer på å lokke til seg en av de mest forurensende og unyttige industrier som finnes, nemlig cruiseindustrien. Kristiansand kommune via Kristiansand havn bruker betydelige summer hvert år på å markedsføre seg som en attraktiv destinasjon for skip som i sjøen brenner opp mot 100 tonn drivstoff i døgnet og ofte ca 30 tonn drivstoff i døgnet ved land. Mange av disse skipene bruker også store andeler tung bunkersolje.

Selv ved landligge er det ingen restriksjoner på utslipp av NOX og den meget skadelige partikkelforurensningen som kan skape store helseutfordringer lokalt. Den norske stat, via Innovasjon Norge, bruker også betydelige summer hvert år for å oppnå den samme ønskede sterke økningen i denne trafikken.

Kristiansand havn får 2018 besøk av 52 cruiseskip men målsetningen er å komme opp i 150 anløp innen 2025. Disse skipene etterlater seg store miljøavtrykk lokalt og regionalt og man trenger jo bare beskue skorsteinen på ett av disse skipene ved ankomst eller avgang for å forstå at dette er meget forurensende. Når man så vet at betydningen for det lokale naeringsliv, som følge av denne trafikken, er meget beskjeden sammenliknet med andre former for turisme, er det en merkelig dobbeltmoral som lokale og sentrale myndigheter her fremviser.

Antar at en av hensiktene med å skifte navn på denne skatteinkrevningsordningen fra Bymiljøavtale til Byvekstavtale er å ta vekk fokus fra denne underlige miljøorienterte dobbeltmoralen. Det sentrale spørsmål er vel om lokale og sentrale myndigheter egentlig ønsker å bidra til mindre miljøutslipp, eller om man egentlig bare vil øke inntektene, noe som er lettere å få til ved å pirke borti folks miljøsamvittighet overfor de neste generasjoner.

For oss med teknisk innsikt er det i alle fall åpenbart at man ikke ser sammenhengene mellom nyttig og unyttig transport og hva de ulike sektorene bidrar med både positivt og negativt. Da vinner den enkleste modellen – nemlig å skattlegge den aktiviteten som er helt nødvendig og som sikrer kommunen inntekter gjennom bompenger.

Det er åpenbart det viktigste.