En Gud som lever

Menneskelige erfaringer vil alltid vaere unøyaktig, også iht. troen. Mén vårt sanseapparat som mennesker i møte med virkeligheten kan absorbere nok av den til å få en trygg tro på Gud.

Troens univers er heller ikke vitenskap, men tro og vitenskap vil aldri vaere en motsetning. Vitenskapen forklarer det synlige og konkrete, tro forklarer så langt det lar seg gjøre det usynlige. Jeg har selv hatt mange erfaringer i mitt liv som gjør at jeg tror på Gud og Jesus. Uten disse erfaringer hadde jeg nok aldri vaert en kristen, det er et faktum for meg. Vi har alle våre unike veier til tro.

Her er en liten historie fra min pinsekveld i år: Det er egentlig sjelden jeg er så personlig med mine åndelige erfaringer, men dette må jeg dele. På kvelden pinsedag, jeg hadde lagt meg tidlig pga smerter av de skadene og bruddene jeg har fått etter uhellet på motorcrossen noen dager i forveien. Denne kvelden skjedde det noe vidunderlig. Jeg kjente meg først så lei, trist, og deprimert. Det var en klump i min sjel som presset seg på. Tårene begynte å trille på mine kinn. (Jeg gråter sjelden). Det kom et naervaer rundt og i meg som jeg kjente igjen fra tidligere åndelige erfaringer. Dette kom uventet og ubedt. Kjaerligheten jeg kjente fra Gud var ubeskrivelig sterk, dyp og uendelig stor. Kjaerligheten var hellig, god og fullstendig ubetinget. Fylt av en enorm medfølelse og stor forståelse. Slik lå jeg i over en time, og det kom så mange følelser, ord, tanker til meg som umulig jeg selv kan ha produsert i mitt eget sinn. Jeg kan ikke dele alt her. Men noe kan jeg si, og det er at Gud finnes og at Gud elsker oss alle så uendelig høyt. Guds Ånd er fortsatt virksom den dag i dag. Ikke bare på første pinsedag for ca. 2000 år siden. Men også på denne pinsekvelden jeg fortalte om her, og alle dager.