Ekstrem opprydding
I sommer så jeg livet mitt passere i revy. På en veldig rotete måte.
For noen år siden overtok jeg og mine to brødre barndomshjemmet vårt her i Kristiansand. Det er et fantastisk nydelig gammelt trehus, fylt til randen med gode minner. Og ting. Veldig mange ting. ●●Nå har den ene broren i flokken kjøpt meg og min andre bror ut. Forståelig nok var han interessert i en aldri så liten opprydding før innflytting. Huset er nemlig ganske stort, og vi er flere som gjennom årenes løp har satt igjen ting i kategorien «den kan jo bli nyttig en gang». Jeg kan avsløre at svaert få av de tingene ble nyttige noen gang.
●●Vi satt av en uke. Alle hadde en anelse om at dette ikke på noen måte ble en småjobb. Men helledussen, så mye ting. Så utrolig mye ting.
●●Uka var en klassisk emosjonell berg-ogdal-bane. Fra gleden ved å finne igjen gamle norskstiler fra ungdomsskolen og den jakka jeg aldri helt skjønte hvor tok veien – til melankolien i å finne håndskrevne brev og bilder av dem som ikke er her lenger. Men den aller mest dominerende følelsen, var definitivt en form for fysisk og psykisk utslitthet som jeg aldri har kjent på tidligere.
●●Man skal tross alt rydde ut hele seg selv av et hus, og bestemme hvilke deler som skal bli med videre. Da blir man nødt til å ta en – i alle fall for meg – overveldende mengde valg. Skal jeg spare på det slitte, gamle smykkeskrinet? Hva med serviettsamlingen? Og det går vel eeeeeegentlig ikke an å kvitte seg med Bestas gamle pelskåper? Men det går vel egentlig ikke an å gå med dem heller? Eller gjør det det?
●●Jeg kan avsløre at beslutningsevne er en finitt ressurs, og undertegnede mistet fullstendig gangsynet mer enn én gang i løpet av uka. Den ene dagen ble jeg stående i et kvarter og stirre dumt ut i lufta mens jeg lurte på om jeg skulle legge en liten bokstabel i pose eller eske. Det var rett og slett ingen avgjørelser igjen i kroppen. Etter at jeg til slutt klarte å bestige mitt kognitive Mount Everest, og gikk for en posebasert løsning, måtte jeg bare legge meg. Jeg tror jeg sov tolv timer den natta.
●●Det er også noen ting det har vaert ekstra vanskelig å kvitte seg med eller gi bort opp igjennom. Først og fremst gjelder dette bøker. «Man kan aldri få for mange bøker», har jeg tenkt. Den myten vil jeg gjerne avlive med det samme. Det er fullt mulig å ha altfor mange bøker – akkurat som man kan ha for mange skisko i feil størrelse, ødelagte plastleker og upraktiske møbler som ikke har noen egentlig funksjon. Og om du slanker samlingen litt, øker også sjansen for at du rekker å lese dem. ●●Dette var altså ikke akkurat en avslappende ferieuke. Men helledussen så deilig det var etterpå! Det å kunne gå rundt i en funksjonelt møblert, nyvasket variant av huset, og vite at dette nok en gang skal bli noens barndomshjem – det synes jeg er vanvittig fint å tenke på. Nå er det mine to nevøers tur til å gå på oppdagelsesferd i krokete (og forhåpentlig ikke overfylte) kott og spille fotball i eplehagen. Og når de om et drøyt tiår treffer tenårene, kommer nok de også til å slite noe voldsomt med å snike seg ubemerket gjennom den knirkete ganga i andre etasje – akkurat litt for seint på kvelden.
●●Jeg kommer nok ikke til å bli buddhistmunk eller fundamentalistisk asket med det første, men jeg håper og tror at denne sjauen var avskrekkende nok til at jeg aldri igjen bygger opp et tilsvarende berg av udugelig tjafs. Og at jeg husker at det er fullt mulig å rydde ut ting og tang av livet sitt, sånn litt etter litt.