Høyreekstremisme har blitt mainstream

Det er sju år siden 77 mennesker ble revet fra oss, henretta av høyreekstremisten Breivik.

●●Terroren var et resultat av hat, rasisme og konspirasjonsteorier. Teorier om at «muslimene overtar Norge» og at Arbeiderpartiet, slik Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Christian Tybringgjedde ytra i en kronikk i 2010, vil dolke norsk kultur i ryggen. Det ble rosetog, lovnader om at vi skulle ta et oppgjør med tankegodset som tok livet av flere titalls ungdommer, at vi aldri skulle glemme.

Det motsatte har skjedd. Breiviks tankegods har blitt en enda større del av mainstreamen enn før. Teorier om at Arbeiderpartiet «setter terroristenes rettigheter foran nasjonens sikkerhet» har fått inntog i regjeringskontorene, og til og med Erna Solberg ville heller risikere en regjeringskrise enn å ta et oppgjør med konspirasjonstenkning som er skremmende lik de tyske nazistenes dolkestøtlegende. Halvor Fosli, forfatter og tidligere forlagsredaktør i blant annet Aschehoug, legger skylda for det meste, blant annet skogbrannene, på innvandrere. I kommentarfeltet under leser vi teorier om mikrojihad, som i sine mer ekstreme former mistenkeliggjør absolutt alt muslimer gjør som bevisste forsøk på å skade landet, om det nå er å ikke delta i brannslukking eller å motta trygdeytelser.

Nazister får politibeskyttelse mens de marsjerer i gatene. Den islamfiendtlige organisasjonen SIAN, hvis leder under fjorårets Arendalsuke fortalte unge jenter at de bare må finne seg i å bli voldtatt all den tid de støtter muslimsk innvandring, får standplass på Arendalsuka enda ei gang. Også Alliansen, som i fjor fikk spre hatet sitt i skoledebatter landet rundt, får vaere på plass igjen – med en leder som raser mot det han kaller «negerkultur» og «jødemakt», og som ikke ser problemet med nazistene i «Den norske motstandsbevegelsen».

Trollene sprakk aldri i lyset. De beskyttes i ytringsfrihetens navn. Breiviks tankegods når fram og legitimeres av folk i maktposisjoner. Breivik har blitt mainstream. Det er her vi står etter all tomprat om å ta det oppgjøret vi aldri tok. Hvor ofte må det smelle på nytt, og hvor mange flere liv må gå tapt?

I år skal jeg enda en gang dra på Utøya, som heldigvis ikke har gått tapt til høyreekstremistene, men som for meg har blitt et symbol for fred, frihet, mangfold og antirasistisk kamp. Det gir meg et lite håp for framtida i et Norge der antirasistene naermest har havna i opposisjon.