Fra Pontoppidan og ola-ola til data
I 1739 tok den dansk-norske kong Christian VI fram fjaerpennen og skrev under på en kongelig forordning om innføring av allmueskole i tvillingrikene. Det var starten på en ny tid – og åpnet for en sann flom av skolebøker.
Begynnelsen ble ytterst beskjeden. Ute på landsbygda – der nordmenn flest befant seg – ble det satt i gang omgangsskoler der dårlig utdannete laerere samlet ungene i stua på de gårdene som hadde plass. Enkelte av laererne kunne ikke engang skrive.
Dette ble bedre da de første laererskolene – eller seminarene – dukket opp i 1830-årene, blant annet på Holt ved Tvedestrand, «i passende Avstand fra den belivede Byverden». Studentene skulle ikke distraheres!
Konfirmasjonen var blitt innført i 1736, og det viktigste var at barna skulle få opplaering i kristendom og lesing. I tillegg skulle det undervises i «Skriven og Reignen». Man skulle jo tro at dette ble mottatt med glede, men alt kostet penger. Og selv om skoleåret bare var på 12 uker, holdt undervisningen barna borte fra nyttig arbeid på gårdene. Så loven ble moderert til at skolemesterne skulle undervise i skriving og regning bare «naar Foreldrene det begjaere.»
Det gikk nesten 90 år før skriving og regning ble obligatorisk. Og først i 1860 kom geografi, naturfag og historie inn i allmueskolen. Ikke som egne fag, men som emner i leseboka. I 1889, med Lov om folkeskolen, tok fagkretsen til å ligne på den vi har i dag. Faget norsk ble etablert, det samme ble «naturkundskap», «jordbeskrivelse» og historie.
Laerebøkene kunne bety utrolig mye i en tid da det var ytterst kleint med bøker rundt om i hjemmene. Ja, det kunne vaere tilfelle langt opp mot våre dager.
– Jeg vokste opp i et haugiansk hjem, og vi hadde nesten ikke verdslige bøker. Så det å møte skolens bøker var en stor opplevelse. Jeg husker mange av tekstene og bildene i dem, og inne i geografiboken var det mengder av flagg – tenk at verden var så stor! Laerebøkene åpnet for en hel verden, sier Dagrun Skjelbred.
Hun er professor emeritus på Høyskolen i Sørøst-norge og en av fire forfattere bak storverket «Norsk laerebokhistorie» som nettopp har kommet ut. Nylig presenterte hun smakebiter fra boka på et møte i Kristiansand.
Kristendomsundervisning sto lenge sentralt. Barna hadde knapt fått laert seg bokstavene før Luthers lille katekisme sto på dagsorden. Tekstene i katekismen skulle laeres utenat. Som denne: «Til hustruer. Dere hustruer! Underordne dere under deres egne menn som under Herren.»
Men stoffet var ikke lett å fatte for små barn. Det ble bruk for forklaringer, og den mest kjente var biskop Erik Pontoppidans «Sandhed til Gudfrygtighed». Her var det opprinnelig 759 spørsmål med tilhørende svar. I 1936 var dette blitt redusert til 298. Men uansett: Pontoppidans var en sann plage. Ikke rart det het: «Pint
under Erik Pontoppidan»!
Men den danske professoren har fått et ufortjent dårlig rykte. I «Norsk laerebokhistorie» understrekes det at Pontoppidan ville at barna skulle forstå det de leste, i samtale med voksne. Men dette hadde ikke norske skolemestre fått med seg. Her var det pugg og straff som gjaldt!
Men hvordan laerte barna å lese? Man fant både verdslige opplysnings-abc-er og billed-abc-er, men svaert utbredt var katekisme-abc-ene. Den første som er trykket i Norge, ser ut til å vaere en bok som ble gitt ut av boktrykker Peder Høeg i Kristiansand i 1804.
Disse katekisme-abc-ene var svaert like. Alle var på 16 sider, og bokstavene skulle laeres i alfabetisk rekkefølge. En vanlig tekst å bruke i leseopplaeringen var Fadervår, og det ble lest høyt og i kor. Disse abcene var svaert seiglivete. Totalt ble det gitt ut 35 førsteutgaver like fram til 1950-tallet, fortelles det i laerebokhistorien.
SOKNEPREST SKAPTE RAMASKRIK
Konservative kristne vernet om sin abcbok, og det ble «et Ramaskrig i Bygderne» da Hans Jacob Grøgaard ga ut en abc i 1815 og en lesebok året etter. Riktignok var Grøgaard sokneprest, i Vestre Moland like ved Lillesand. Men han var også folkeopplyser og ivret for alt fra bedre metoder i landbruket til bedre helsestell.
Abc-boka hans hadde ikke det vanlige katekisme-innholdet, men «bekjendte Ord og simple Saetninger som den Norske Bondekone forstod selv at tale over med sit Barn.» Dette var banebrytende. Grøgaard hadde også planer om et leksikon for allmuen, med nyttige opplysninger om «Norges Folk, Land, Sprog og Tarv». Dessverre ble dette aldri realisert.
På LANGSLEDE TIL HELVETE
Virkelig oppstandelse ble det da Peder Andreas Jensen, født i Bergen i 1812, ga ut en lesebok i tre bind i 1863. Han skrev mye selv, men fikk også hjelp av forskere og kulturpersonligheter. Riktignok var også Jensen prest, men det kom sterke innvendinger mot alt det verdslige stoffet i leseboka. Mange mente at eventyr, fabler og annen «morskapslesning» ikke hørte hjemme i en lesebok. Fra et stort indremisjonsmøte ble det skrevet brev til departementet der man ba om at den nye leseboka ble forandret «saaledes at Løgn og det som leder til Letsindighed og Latter bliver borttaget af Bogen.» Dette stoffet kunne føre til at barna kom til å le, og det var like galt å le i skolen som i kirken.
Noen var også kritiske til nasjonale tekster som «Blant alle lande», «Ved Rondane» og «Her ser eg fagre fjord og bygder». Også geografidelen i boka var man skeptisk til. «Den Verden Gud forbyder os at elske, henger man paa Vaeggen i Geografitimen», het det. En av motstanderne uttalte:
«Jeg skal si presten hva leseboka er for noe – den er en langslea som alle barna sitter på – laererane er forspente, og så drar de asta til Helvete med hele greia.»
Jensen bøyde delvis av og fjernet en rekke eventyr i neste utgave. Blant dem var «Prinsessa som ingen kunne målbinde.» Den norrøne gudelaeren vakte selvsagt strid, men den ble faktisk ikke tatt bort.
BESPOTTELIG OPERETTE
Nordahl Rolfsen skulle få det adskillig enklere da han kom med sitt berømte leseverk i fem bind i perioden fra 1892 til -95. Men skjaer i sjøen var det for ham også. Rolfsen hadde nemlig skrevet en operette, «Sven Uraed», som ble oppført på Christiania Teater i 1890.
Da han så søkte om midler til å arbeide med sine lesebøker, var denne eventyrkomedien en torn i øyet for mange. Den ble sett på som bespottelig, og det ble en omfattende avisdebatt om Stortinget skulle innvilge Rolfsens søknad om et treårig stipend på 3000 kroner.
Rolfsen hadde et ambisiøst prosjekt der han ville skape en lesebok av nasjonal betydning. Stortinget hadde saken oppe i hele tre møter, og det endte med nei. Rolfsen var helt knust. Men samme kveld fikk han en henvendelse fra forleggeren Jacob Dybwad som tilbød seg å betale stipendet og utgi bøkene.
Dette må ha vaert Dybwads beste investering noensinne. For Nordahl Rolfsens lesebok skulle bli en av de største boksuksessene i norgeshistorien. Bøkene ble trykket i åtte-ni millioner eksemplarer fra 1892 til ut på 1950-tallet. «Om Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike, var det Nordahl Rolfsen som smeltet oss sammen til ett folk», skrev statsråd Gudmund Hernes i Grunnskolenytt. De fem bøkene var på til sammen 500 sider og inneholdt både skjønnlitteratur og sakprosa. Og var rikt illustrert av noen av de fremste samtidige kunstnerne, fortelles det i «Norsk laerebokhistorie»..
VILLE SKAPE LESELYST
Av et helt annet slag, men like elsket, var Thorbjørn Egners lesebøker. De ble utgitt i 16 bind fra 1950 til 1972, og ble et av de mest leste lesebokprosjektene i norsk laerebokhistorie. Egner arbeidet med disse bøkene
i hele 25 år, og han omtalte dem som «det viktigste jeg har gjort».
Mange har gode minner fra disse bøkene, noe ikke minst Egners egne illustrasjoner bidro til. Tidligere leseverk var store og tunge. Egner delte opp bøkene, slik at det ble to bøker for hvert trinn. Spennende nyheter for ungene! «Jeg ville forsøke å gjøre bøkene slik at hver bok umiddelbart skapte interesse, leselyst og livsglede,» sa Egner selv.
Sørlandet fikk en spesiell plass. Det femte bindet, «Hav og hei», er nemlig viet vår landsdel. Egner skrev mye av innholdet selv. Og hvem husker vel ikke Ola-ola Heia og Humlegata med Petter, Kari og Brumle Grønn?
Men han tok også inn mye stoff fra andre, og han var mer rettet inn mot nyere skjønnlitteratur enn forgjengerne. Så ble han da også kritisert for å «neglisjere kulturarven og overse de gamle mestere».
Egner hadde en sterk vilje. Arnulf Øverland ble bedt om å lage en slags «hustavle», om hva som var rett og galt for barn. Øverland kom med et dikt på 34 strofer, noe Egner sa var altfor langt. Egner sendte et forslag til endring med 23 strofer, men Øverland sto på sitt. Slik sto saken i ett år! Da boka skulle trykkes, sendte Egner sitt forslag på nytt, og Øverland måtte gi seg: «Så trykk da i Guds og pedagogenes navn. Men nogen svag mann er De ikke.»
Også Egners bøker gikk ut av aktiv bruk etter hvert. Og i dag ser vi et sant mylder av laere- og lesebøker, fargerike og innbydende. Stort sett er de skrevet av hele team av forfattere. Og bruk av data er kommet inn for fullt. Ja, vil det vaere plass for den tradisjonelle laereboka i framtidas skole?
– Laereboka har fortsatt en posisjon i skolen – i hvert fall fra mitt synspunkt. Den brukes aktivt. Vi har 45 partnerskoler, og vi ser jo at det er et større mangfold av laeremidler, der det digitale spiller en større rolle. Dette blir litt synsing, men min oppfatning er at boka ennå spiller en viktig rolle. Og til en laerebok er det jo også ofte en laererperm som er en ressurs for laererne, sier Kristian Andersen, studieleder på grunnskolelaererutdanningene ved UIA. Han legger til:
– Ser vi framover, tror jeg enda at laereboka vil vaere i bruk, men sammen med flere andre laeremidler i større grad. For laerere som gjerne planlegger fire-fem ulike fag til neste dag, er det godt å ha en framdrift og et opplegg. Men intensjonen er å ikke bli slave av en laerebok. Laereboka er et middel og ikke målet!