Eget valg – er likestilling så enkelt?
Er likestilling et resultat av egne, frie valg? Eller er valgene avhengig av grunnleggende verdisynsforskjeller på kvinner og menn, samfunnsmessige strukturer som er politisk valgte, eller en kombinasjon av flere av disse?
Idebatten omkvinners plass i arbeids- og familielivet stopper ofte debatten i en polarisert retorikk om den enkeltes frie valg som motstykke til påstått statlig tvang. Det er synd, for vi trenger en bredere og bedre debatt.
De fleste kan enes om at vi bør etterstrebe å vaere et samfunn der voksne, frie mennesker uavhengig av kjønn er frie, selvstendig individer, ansvarlige for egne liv og for å forsørge seg selv dersom de har muligheter til det.
Men er vi der i dag? Jeg tror ikke vi kan svare et entydig «ja» på det spørsmålet.
Ja, Norge er kommet langt, lengre enn de fleste andre land. Men ser vi på statistikkene, er det fremdeles mer å gjøre. Derfor er argumentet om det frie, egne valg en illusjon og en bortforklaring som høyresiden er de fremste til å fremføre. Alle kvinner kan i dag velge fritt om de vil jobbe eller ikke. Staten blander seg ikke opp i det. Men alle voksne mennesker i Norge har ansvar for å sørge for seg selv – ytelser og støtte skal kun vurderes når den enkelte voksne ikke kan det. (Lov om folketrygd, formålsbestemmelsen).
Skal staten eller politikerne legge til rette for at flere kan påta seg dette forsørgeransvaret, må man se på hvilke konsekvenser politikken fører med seg. Professor Hege Skjeie viste i sine to rapporter til Stoltenberg-regjeringen at det fremdeles var store utfordringer. Denne første overordnede rapporten som tok en grundig dypdykk i likestillingsutfordringene i Norge, ble dessverre lagt i en skuff av Høyre-regjeringa og er langt fra fulgt opp på den måten den burde.
Iarbeidslivet, for eksempel, tjener kvinner mindre enn menn, de har mindre kapital/ finansinntekter, de jobber mindre, det er faerre kvinnelige ledere og kvinner er sykere. Det er et klasseperspektiv i dette der for eksempel en kvinnelig fagarbeider eller ufaglaert sitter med svarteper. Sykere, lav inntekt, faerre muligheter og mer ubekvem og uforutsigbar arbeidstid. Godt utdannede kvinner sitter med svarteper når det gjelde lønn – ulikhetene mellom kjønn er størst i den gruppen.
Dette er ikke et resultat av kvinners egne, bevisste valg, men et resultat vi finner i statistikker og forskning. Det viser at vi ikke har lykkes godt nok med å likestille arbeidsmarkedet for alle kvinner.
Går vi til kriminalstatistikken, viser den at kvinner er utsatt for vold og overgrep mangedobbelt av det menn er. De voldtas og mishandles, ofte av sine naerstående ektefeller eller familiemedlemmer. Mange jeg møtte i mitt arbeid i rusbehandling, fortalte at det nytta ikke å anmelde vold og voldtekt. Delvis fordi de var avhengig av den som begikk dem, men også fordi politiet ofte henla sakene.
Det handler ikke om egne frie valg, det handler om at menn tvinger kvinner til å underordne seg mannens makt. #meetoobevegelsen har satt flomlys på alle variantene av slik maktutøvelse, der kvinner er subjekt for mannens behov og ønsker. Dette handler ikke om at kvinner vil ha det slik. Det handler om at justispolitikken nedprioriterte og privatiserte vold mot kvinner til en storstilt satsing av Stoltenberg-regjeringen, gjennom en øremerket handlingsplan mot vold i naere relasjoner.
Vi kan ta en titt på helsetilstanden. Ssb-rapport 2017/28 viser at det er betydelige forskjeller i helsetilstanden mellom kjønn. Dette handler heller ikke om kvinners frie valg. Vi ser resultatene først i statistikker og i forskning, og det holder ikke med gode ønsker om en annen prioritering. Det må gis klare, politiske signaler om at kvinnehelse og kjønnsperspektiv skal vurderes i alle deler av helsetjenesten. Her kritiseres regjeringen av blant annet Sanitetsforeningen for ikke å følge godt nok opp de utfordringene vi har innen kvinnehelse og -forskning.
På utdanningssiden er det annerledes i grunnskolen. Det kan virke som om skolen passer bedre for jenter enn for gutter, og frafallet blant gutter er større enn blant jenter. Kvinner tar i økt grad høyere utdanning. Men fremdeles er det skjevheter når det gjelder likestilling i ledelsen ved utdanningsinstitusjonene, og kvinners fortrinn i utdanningslengde har så langt ikke klart å bryte det tradisjonelle kjønnsdelte arbeidsmarkedet i Norge.
Lovmessig erkjønnene i hovedsak likestilte i Norge. Det er fremdeles noe kritikk til hvordan enkelte lover praktiseres og at denne favoriserer kvinner (barnefordelingssaker), mens i andre saker menn (voldtektssaker).
Så det handler ikke om frie, selvstendige valg for de mange som ikke har noen valg. Man kan først snakke om valgfrihet når valgalternativene er likeverdige for kvinna med en mann som tjener godt og kvinna som må ha flere deltidsstillinger for å kunne forsørge seg og ta økonomisk ansvar for seg selv. Derfor vil Ap ha tydeligere likestillingspolitikk. Vi bevilga mer penger til Likestillingssenteret på Agder, mens regjeringen har kutta i bevilgningene til dem jevnt og trutt. Å skape mer likestilling må skje i et samvirke mellom statlige reguleringer og lokale tilpassede ordninger. Å gi økt kontantstøtte, slik høyreflertallet i Kristiansand gjør, fører ikke til mer likestilling. NHO har også kritisert regjeringens innføring av gradert kontantstøtte, og kalt den en deltidsfelle. Argumentene for å innføre det, er begrunnet med familienes frie valg.
Det har aldri vaertspørsmål om å innskrenke den enkelte kvinnes frie valg, men hvordan staten skal legge til rette for at det frie valg for flest mulig skal kunne realiseres. Hva skal finansieres av staten og hva må den enkelte kvinne/familie selv ta ansvar for av omkostninger for sine valg.
Det handler ikke om frie, selvstendige valg for de mange som ikke har noen valg.