Skolestart!
I dag har mer enn 600 000 elever i Norge sin første dag i det nye skoleåret. I fjor meldte 29 000 av dem at de ble mobbet. Det er 2000 flere enn i 2016. Hvorfor får ikke skolene det til?
NRKS dramaproduksjon er det mye bra å si om. Nyansering av skolemobbing er ikke en av dem. Altfor ofte dyrker film og serier klisjeen om den slemme rikmannsjenta eller «blaerumsgutten» som på ulike perfide måter skaper skoledagen til vår helt, det sympatiske offeret, om til et helvete.
Jeg skulle ønske jeg kunne si at dette ikke fins i norsk skole. Men det kan jeg ikke: Også i barn og ungdom bor det ondskap, som det gjør i alle oss andre. Og det finnes altfor, altfor mange barn, ungdom og voksne som forteller mobbehistorier som er så vonde at det nesten ikke er til å holde ut, og som gir skader på livstid.
Men det er likevel ikke alltid ondskap som er grunn til at barn og ungdom har et helvete på norske skoler. Altfor ofte er en uutholdelig skolehverdag et resultat av at vi voksne ikke gjør jobben vår og tar ansvaret som vi faktisk er satt til: Holde disse unge livene i våre varsomme hender. F or utgangspunktet på en skole, som i resten av samfunnet, er en haug med unger som ennå ikke har ferdigutviklet sin identitet og ennå ikke har funnet sin plass og sin rolle i livet. De kjemper, med seg selv og med hverandre, med foreldre og venner og laerere og hormoner og sosiale medier. Klart de kjemper om en plass høyt oppe i hierarkiet. Klart de ønsker å vaere sammen med «de kule». Klart de for alt i verden ikke vil vaere den ukule, «den rare», den upopulaere, den venneløse. Klart de heller vil bygge allianser og stenge andre ute – enn å risikere å havne der selv.
For selv om vi mennesker gjerne vil se på oss selv som siviliserte, ansvarsfulle, snille, gode, så er det vel slik, at hvis vi skal vaere bånn aerlige med oss selv, så vet de fleste av oss at det bor et troll der inne. Et troll som vi vanligvis holder pent i sjakk og i kontroll og på avstand. Men som likevel innimellom stikker sitt stygge ansikt frem. Det hender vi blir sinte, det hender vi sier ting vi ikke vil, det hender vi slenger av gårde en kommentar, det hender vi gjør ting vi vet skader andre, og som vi angrer på etterpå. Det er sånn å vaere menneske. Lykken er at vi ikke lenger lever i et primitivt samfunn, der den sterkestes rett vinner, der det ikke er rom for sårbarhet, der vi ikke alle kan hvile i at det finnes et politi der ute, det finnes et rettsvesen, det finnes, noen ganger, en slags rettferdighet. D et finnes også en ny såkalt «mobbeparagraf», Opplaeringslovens §9A. Den slår fast at alle elever har en individuell rett til å ha det trygt og godt på skolen. Den nedfeller en nulltoleranse for mobbing. Og – meg bekjent, det eneste stedet i jussen der det objektive lovkravet knyttes til subjektivitet - det er her elevens egen subjektive opplevelse som skal ligge til grunn. Det vil si at skolene og laererne ikke lenger har lov å si til en elev at: «det der må du nesten tåle». Eller: «det der er jo bare en bagatell.»
Det vil si at laerere og rektorer og andre skoleansatte (og vaktmestre og rengjøringspersonale!) ikke kan si, slik en nå pensjonert laerer sa til meg for en del år siden, om en elev som hadde blitt mobbet i årevis på skolen: «Du vet, Tone Martha, han har jo alltid vaert litt rar».
Den nye loven gjør selvsagt ikke unntak for noen grupper av elever. Tvert imot: Lovkravet er skjerpet for elever som har eller kan ha en ekstra sårbarhet.
Klart det ikke er lett. Jeg tror det er litt for enkelt for de av oss som lever mesteparten av våre liv utenfor et klasserom å snakke i overskrifter, komme med klare oppskrifter og enkle løsninger. Det er ikke vi som står alene med 29 pubertetselever, derav tre som sliter etter foreldrenes skilsmisse, to som holder på å finne ut av sin kjønnsidentitet, fire med ulike diagnoser, tre faglig høyt presterende som kjeder seg, to med kjaerlighetssorg, og sju som ikke har spist frokost. Det er ikke vi som, i tillegg til å håndtere alle de uunngåelige sosiale mekanismene som får kjente og ukjente, synlige og usynlige utslag i klasserommet, skal laere disse elevene geometri eller skape interesse for et Arne Garborg-dikt.
Min erfaring er at laerere stort sett gir jernet. Laerere er ivrige, kloke, flinke og noen er elevers eneste faste punkt og klippe. Lykkelige er de barna som har en laerer som er trygg og omsorgsfull og snill, men som også klarer å opptre og vaere slik at det ikke er noen som helst tvil om hvem som er sjefen i dette rommet, i denne skoletimen. De elevene kan puste fritt, fordi de merker at den sterkestes rett blant elevene ikke er den som vinner nå. Og dermed kan de konsentrere seg om laering.
Det er likevel slik at ikke alle voksne i skolen lykkes med dette oppdraget. Det forteller mobbetallene oss. Ut i fra erfaringer fra arbeidet mitt gjennom to år som Elevombud i Søgne kommune, har jeg derfor denne ønskelista for skoleåret 2017/18:
At alle ansatte tar alle elevers opplevelser på alvor, selv om de ikke samstemmer med eget syn.
At laerere og andre ansatte ønsker velkommen relevant kompetanse utenfra, samt er villig til å endre praksis, når det er nødvendig.
At skolen møter alle foresatte med respekt, og at begge parter har som utgangspunkt at den andre parten handler ut i fra barns beste.
At foresatte tar aktivt del i skolesamarbeidet, og, dersom det er grunn til det, snakker fint om skolen.
At vi som både foresatte og kommuneansatte får kjenne på dyp og vedvarende ydmykhet og aerefrykt i forhold til at vi holder en liten del av barns og ungdoms liv i våre hender.
Barn og ungdom er verdipost. Vi kan ikke tillate oss å vaere i komfortsonen.