Oslofjorden blir aldri salt nok for meg. Ikke har de ordentlige svaberg her heller.
Noen ganger trenger man litt avstand for å se ting klart.
Som jeg vel har nevnt her tidligere, er jeg utflytter. Jeg holder stort sett hus i hovedstaden, men er Kristiansands- og sørlandspatriot på grensa til det komiske. Jeg blir rett som det er utsatt for sjikane på arbeidsplassen på grunn av blaude konsonanter og min (stort sett) ganske bedagelige innstilling til livet. Det hender jeg savner mitt naturlige habitat når det står på som verst i storbyjungelen.
●●Sørlandsromantiseringen er gjerne på sitt aller mest intensive rundt disse tider, når sommeren er på hell. Når jeg er tilbake i Oslo, gnudd full av hyttekos i Randesund, smeigevaer og kanskje til og med har fått en antydning til brunfarge. Da kommer savnet veltende over meg som dønninger fra Kvåsefjorden.
●●Oslo er for all del en flott by å bo i. Jeg har jo valgt den helt selv. Det er likevel alltid en del av meg som vil lene seg sørover, så her kommer en liten hyllest til det beste landet i verden – Sørlandet – og alt jeg savner ved det når jeg ikke er der.
●●For å ta det åpenbare først: Jeg savner selvfølgelig en del voldsomt ålreite folk. Venner, familie, bekjente og han utrolig greie i kassa på Spar på Lund. Den generelle jovialitetsgraden i samfunnet er akkurat der den skal vaere, og jeg elsker at man kan gå inn på stampuben og stort sett alltid finne noen man kjenner. I verste fall er man i det minste på hils med bartenderen, som kanskje til og med husker hva du pleier å ønske deg, selv om det er et par måneder siden sist du innom.
●●I tillegg er Sørlandet et nydelig sted å komme hjem til, sånn rent visuelt. Du finner all slags natur i umiddelbar naerhet. De som kjenner meg godt, vet at jeg ikke er så flink til å benytte meg av akkurat det der. Men jeg liker å tenke på at den ligger der, all den flotte naturen.
●●Det tar meg sånn tålig greit videre til neste punkt: lukten av skikkelig sjø. De kan si hva de vil, de innfødte her i hovedstaden, men Oslofjorden blir aldri salt nok for meg. Ikke har de ordentlige svaberg her heller.
●●Jeg savner at det er kort vei til alt mulig, og at man (nesten) alltid kan sykle dit man skal. Jeg har nemlig prøvd meg som syklist i Oslo, men fant fort ut at jeg er akkurat litt for glad i livet til å fortsette med det. Jeg tar heller ei mil på kålrabistein enn å krysse et eneste trikkespor på tohjuling i morgenrushet. De greiene der er dødsfeller, og det må de ansvarlige myndigheter snart forstå.
●●Jeg savner CB, Hennig-olsen og lemurene i dyreparken. Jeg savner sene kvelder på Odderøya, City Train, Posebyen og gatekunsten. Jeg savner Nupen-parken, Ravnedalen, den nye veien og innholdsløst småprat. Men mest av alt, savner jeg komper. Gud, som jeg savner denne grå juvelen. Hvis noen starter kompeutsalg i Oslo, kan jeg faktisk egenhendig garantere for omsetningen. Og, nei, raspeball, komle og alle disse vestlandske mutantene teller ikke. Det skal vaere kompe i løsvekt, sånn passe laus i fisken, men samtidig såpass kompakt at du må ha en god lur etter du har fortaert et eksemplar eller to. Ikke noe kålrabistappe. Ikke noe pølse. Ikke noe tull. Bare kompe.
●●Mange av mine barndoms- og ungdomsvenner som tidligere bodde i Oslo, andre større byer eller det enda større utlandet har flyttet hjem til Sørlandet de siste årene. Og jeg kan jo skjønne det. Kristiansandere skal liksom alltid hjem når de blir ordentlige voksne. For min egen del er jeg litt usikker på om det blir permanent retur på noe tidspunkt. Hva i all verden skal jeg savne da?