Kjøkkenet som ble et nådens bakeri

Jeg husker fra barndommen at min mor sto på kjøkkenet hjemme på Randøya og bakte nattverdbrød. Hun var så nøye på at alt var rett og riktig, innholdet, formen. På søndagen kom pastoren og forrettet nattverden for menigheten. Det skjedde i hjemmene for det var før menigheten fikk eget kirkebygg i Randesund. Siden har jeg deltatt i nattverdfeiringer i mange land på mange språk. Å bryte livets brød og løfte frelsens kalk er et nådens privilegium, en ufortjent kjaerlighetsgave. Å motta det selv – og gi det til andre – er noe av det største som fins: »Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi legeme? Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme. For vi har alle del i det ene brød» (1. Kor 10, 16f). Eukaristien, kommunionen, det hellige måltid, nattverden er enhetens, troens, håpets, kjaerlighetens tegn. Den rike og den fattige, den gamle og barnet får det samme, Kristus forener og fornyer. I en verden med så mange menneskeskapte splittelser og skisma, så mange murer og sementblokker mellom mennesker, så mye fremmedhet og utenforskap, står Kristus der med åpne hender og inviterer, forener og forsoner. Det visste min mor Marie Sofie da hun sto på kjøkkenet sitt og gjorde det om til et nådens, himmelsk og hellig bakeri. Og sang. Om Jesus. Brødet som kom og kommer fra himmelen og gir verden liv.