Finsland og krigen
Gaute Heivoll fra Finsland er igjen ute med ei ny bok. Som så mange ganger tidligere har han hentet inspirasjon fra sitt eget naermiljø og sine egne omgivelser.
Iromanen «Sang for sekstiåtte forraedere» (2018) har han benyttet andre verdenskrig fra hjembygda som bakteppe for mellom-menneskelig konflikter som kan oppstå i et lite bygdesamfunn.
Det helt spesielle med dette, er at Heivolls hjemsted, Finsland i Vest-agder, lenge ble regnet som en forskningsmessig lacuna (tomrom) når det gjelder andre verdenskrig i Norge. Ikke minst gjaldt dette den sterke oppslutningen om Nasjonal Samling (NS) i kommunen.
For nest etter Valle i Setesdal, var Finsland den kommunen i Norge som fikk størst oppslutning om NS under andre verdenskrig, der vel 8 % av innbyggerne fant veien inn i partiet. etterkrigstiden har det vaert en utfordring for små bygdesamfunn som Finsland, å skape seg en felles fortelling om det som hendte under krigen. For hvordan bli enige om noe som splittet samfunnet i to? En overlevelsesstrategi har vaert å legge det hele bak seg med taushet, fordi innbyggerne skulle tross alt leve sammen også etter at krigen var over. Om en kaster et blikk på bygdebøkene til Finsland, vil en kunne se at det nettopp er denne overlevelsesstrategi som er benyttet der. Men det er ingen god løsning, for før eller siden vil de samme spørsmålene dukke opp igjen. I så måte kan en skjønnlitteraer bok som Heivolls vaere med på å bryte igjennom de tabuene og den fortielsen som fremdeles måtte eksistere om krigen, og gi et språk til det som ikke alltid lar seg forklare i sakprosaen og fagbøkene.
I romanen har Gaute Heivoll benyttet tallet 68 i sin omtale av bygdas Ns-medlemmer. Det må vaere greit. Nå kan det riktignok diskuteres om det riktige antallet Ns-medlemmer i Finsland var 68, 72 eller kanskje enda flere, avhengig av hva slags definisjon som legges til grunn. Blant annet har statsviterne Jan Petter Myklebust og Stein Ugelvik Larsen ved Universitetet i Bergen, og etter hvert også undertegnede, tallfestet Ns-medlemmene i Finsland til 72.
Men her står Gaute Heivoll fritt til å skrive det han vil. For han har skrevet en roman, som er et autonomt, litteraert og fiktivt verk som slett ikke trenger å følge sakprosaens eller faglitteraturens krav til etterprøvbarhet. Dessuten ble
Itallet 68 benyttet i etterkrigstidens aviser, selv om avislistene ikke alltid var fullstendige eller korrekte. å hva var årsakene til at Nasjonal Samling fikk sitt – relativt sett – sterke forfeste i Finsland?
Om vi ser bort fra de generelle ideologiske forklaringene som går igjen i mange sterke Ns-bygder, der mange bønder fryktet for selvråderetten etter Arbeiderpartiet og Kommunistpartiets framgang i mellomkrigstiden, og der NS også lovet både skattelette og sletting av gjeld høsten 1940, så kan vi løfte fram følgende tre forklaringsfaktorer i Finsland:
Den lokale fatoren: Den viktigste enkeltfaktoren i Finsland var
S«styre og stell». Kanskje symptomatisk for denne situasjonen, var at Finsland stiftet både historielag (1944) og startet «førebuingsarbeidet» til bygdesoga under krigen. At sentrale Ns-medlemmer var ledende i dette arbeid, hadde kanskje vaert utenkelig i andre norske kommuner, men altså ikke i Finsland.
Familie-verving: I den patriarkalske jord- og skogbruksbygda Finsland var over 70 prosent av Ns-medlemmene menn. Om vi deler inn de 72 medlemmene på slektsbånd, så kan de fordeles på 8-10 større eller mindre familier, der et lite mindretall utgjorde en «hard kjerne» av ideologer. Deler av Ns-oppslutningen må derfor kunne tilskrives Pater familias som trakk med seg andre familiemedlemmer inn i partiet. va skjeddemed Ns-medlemmene? Etter krigen ble 19 av de 72 Ns-medlemmene i Finsland idømt fengsel eller tvangsarbeid, mens resten fikk bøter og påtaleunnlatelse, samt tap av borgerlige rettigheter. Det betyr at den norske påtalemakta vurderte flertallet av medlemmene i Finsland som relativt passive. Like fullt, den «idyllen» som bygdeboka fra 1974 tenderer til å gi av Finsland både under og etter krigen, stemmer neppe med virkeligheten.
Problemet med denne fortielsen og berøringsvegringen av NS i Finsland, er at det har kastet lange skygger over mye av det som ellers skjedde i Finsland under og etter krigen. Hvor mange vet f.eks. i dag at det eksisterte flere aktive motstandsgrupper i Finsland under krigen? Problemet har vaert, og er fremdeles, at det har vaert vanskelig å skrive om det ene, uten å nevne det andre. eg tror i så måteat Gaute Heivolls siste bok kan virke forløsende for de som skal jobbe med Finslands historie framover. Ikke minst er det viktig for yngre generasjoner å kjenne sin historie, slik at bygda omsider kan få en mer helhetlig og balansert framstilling av krigen enn det vi har sett fram til nå.
HJ