– De snakket ikke om det, helt til det ble glemt

Hvordan kunne lille Finsland få 68 Ns-medlemmer? Og hvordan forsones man etter en slik splittelse?

Det prøver Gaute Heivoll å svare på i «Sang om sekstiåtte forraedere». Boka er inspirert av virkelige hendelser i hjembygda Finsland der Ns-bevegelsen fikk et sterkt fotfeste. Finsland var nummer to i antall medlemmer i forhold til folketall etter Valle.

I boka følger vi Andreas som spiller piano i kirken, og faren Sigvald som melder seg inn i NS sammen med store deler av bygda. For den andre halvdelen av bygda ble ettertidas nazistempel en stor skam. En skam som ble tiet i hjel og glemt.

TOBAKKSNAZISTER

Hvordan kunne dette skje?

Det er det flere forklaringer på, mener forfatteren.

– Bygdas butikkinnehaver var en sentral skikkelse som vervet flere «tobakksnazister» – meldte folk seg inn, fikk de gratis tobakk. Det ideologiske grunnlaget for å melde seg var altså ikke alltid så veldig sterkt. Det var mange papirmedlemmer og folk som seinere sa at de følte seg presset eller narret inn av butikkinnehaveren, forteller Gaute Heivoll fra skrivestua si på Birkelid.

I tillegg gikk mange med sentrale stillinger inn i partiet, blant andre lensmannen, noe som kanskje bidrog til å ufarliggjøre partiet. Flesteparten av innmeldingene skjedde høsten 1940.

– Da var det nok ikke så mange som egentlig visste hva slags ideologi som lå til grunn. Krigen kom egentlig ikke til Finsland før lille julaften 1942. Da ble åtte menn arrestert, antakeligvis etter å ha blitt angitt av andre i bygda. Da var det mange som straks forsto hva dette dreide seg om, forteller han.

KOLLEKTIV FORTIELSE

Siden ble historien glemt. Gaute Heivoll mener det er snakk om en kollektiv fortielse:

– Et sentralt spørsmål er hvordan man skal fortsette å leve sammen på et så lite sted etterpå. Lensmannen gikk inn i NS og bisto tyskerne ved en del av arrestasjonene lillejulaften 1942, blant annet en nabo som endte i Sachsenhausen i Tyskland. Etterpå skulle disse leve sammen. Da ble det en strategi å ikke snakke om det.

– Det er en fjern tanke i dag hvor alt skal opp i lyset og diskuteres. Men for datidas mennesker var det en strategi for å takle problematiske ting. De snakket ikke om det, helt til det ble glemt. Det lyktes de med, for i dag er det ikke veldig mange som vet hva som skjedde.

Gaute Heivoll som selv har vokst opp i Finsland har alltid kjent til historien, men ikke detaljene. Flere har oppfordret ham til å skrive om den.

– Problemet var å finne ut hvordan jeg skulle gjøre det. Løsningen var å bruke Andreas og faren som en inngang til historien.

I «Sang for sekstiåtte forraedere» har Heivoll valgt å la bygda som et kollektiv bli en hovedkarakter. Han ville gi et panoramabilde av et lite sted og hvordan de taklet en slik splittelse. Alle navn og karakterer er oppdiktede, men folk som kjenner historien vil kjenne igjen personer som noen av karakterene er inspirert av.

– GROVE TREKK ER REELLE

Som romanforfatter mener Gaute Heivoll at han står fritt til å skape karakterer med nyanser som gjør dem til mennesker man kan forstå.

– De grove trekkene er reelle: butikken, kirken og herredshuset, antallet medlemmer og det som skjedde lille julaften 1942. Innenfor denne rammen av de faktiske tingene er det diktning i min roman.

– Men er det helt uproblematisk?

– Nei, det er det ikke. Men jeg mener at man som romanforfatter skal ha lov til å gjøre slike grep så lenge man spiller med åpne kort. Dette er ikke en historisk framstilling i 1:1 forhold. Jeg tror folk flest forstår dette skillet.

Siden boka ble kjent, har Heivoll fått mange reaksjoner, flesteparten positive. Men det er ikke alle som har ønsket at han skal trekke fram historien.

– Slik var det med «Før jeg brenner ned også». Det er noen som mener at det ikke bør skrives om, mens andre synes at det er stas at Finsland settes på kartet og eksponeres.

– DETTE KAN SKJE OVERALT

– Hvorfor blir vi ikke ferdige med å lese om krigen?

– Trenger vi enda en bok om krigen, er det mange som spør. Det er som å spørre om vi trenger flere bøker om foreldre og barn. Det er en tematikk som er evig aktuell. Når det er sagt, så mener jeg at jeg ikke har skrevet en bok om krigen, men om et lite samfunn og muligheten for forsoning etter en slik hendelse.

– Sitter du ikke og tenker på dagens situasjon med framvekst av høyreekstreme krefter?

– Jo. Det er en aktuell tematikk. Dette handler om hva som kan skje i et lite samfunn når de rette omstendighetene er der. Her var det en sterk, karismatisk skikkelse som butikkinnehaveren, og flere ledende skikkelser som går inn partiet. Det kan skje overalt, og det skjer den dag i dag. Å kunne forsones etter en katastrofe og leve sammen etter slik splittelse er evige tema. I min bok er tanken at kunsten har en forsonende kraft i seg, spesielt sangen og musikken.

– APPELLERTE

Arkivet skal holde bokbad for «Sang for 68 forraedere» 6. september. Direktør Audun Myhre har ikke fått lest boka ennå, men kjenner historien fra Finsland.

– Hva var så spesielt med Finsland?

– Det er et sammensatt bilde. Du hadde sentrale personer i bygdemiljøet – bjellekuer, som meldte seg inn i NS, og som var aktive i partiet. Det ble også brukt belønninger for å rekruttere medlemmer. Dette var en liten bygd preget av en enhetskultur, hvor deler av den nazistiske propagandaen som løftet fram klassiske verdier appellerte til bondesamfunnet.

– Hvilke verdier da?

– Det sunne, friske og naturen, og fokuset på moral. Dette samsvarte nok med en del av verdiene i et patriarkalsk bondesamfunn.

– Men det høres jo ut som noe som kan skje flere steder?

– Ja. Det gjorde det også oppover i Setesdalen og andre bygdesamfunn i Norge. Det ser ut til at det var lettere å rekruttere Ns-medlemmer i bygdene. Det resulterte i mange medlemmer, men det var ikke så stor aktivitet blant dem.

– Gaute Heivoll forteller denne historien i form av en roman, hvor det er både reelle hendelser og diktning. Er det greit?

– Det er en kunstners frihet. En roman må leses som en roman. Det har vekket debatt flere ganger når kjente forfattere gjør det. Det som er positivt med det, er at det vekker oppmerksomhet ved en historie man ellers skygger unna.