Stans regionreformen. Omkamp!
Stortingsvedtaket om regionreformen er en av de dårligst forberedte beslutningene Stortinget har truffet på mange år. Resultatet er blitt deretter.
Normalt treffes store og viktige beslutninger etter grundig utredningsarbeid av regjeringsoppnevnte utvalg og senere bearbeiding i embetsverk og regjering før de havner i Stortinget.
Det er absolutt ikke tilfellet i denne saken. Den var overhodet ikke utredet verken når det gjelder mulige oppgaver eller den geografiske inndelingen. Høyre og Frp hadde ikke noe ønske om reformen, men godtok den gjennom et kompromiss med Krf og V. Arbeiderpartiet var mot, og Senterpartiet enda mer mot. Stortinget vedtok altså en saers omfattende reform som det store flertallet i salen egentlig ikke ønsker i det hele tatt. Det er grensende til absurd.
En så omfattende strukturreform som dette krever legitimitet. Den trenger bred støtte. Den trenger å bli oppfattet som nødvendig og fornuftig. Den trenger å bli oppfattet som grundig gjennomtenkt. I alle fall av det store flertall.
Heller enn dette står landet nå overfor en reform som de faerreste skjønner så mye av. Ikke aner vi hva regionene skal drive med som ikke de nåvaerende fylkene kan ta seg av. Ikke forstår vi hvorfor størrelsen på regionene skal variere fra ca 300.000 til 1,2 millioner innbyggere. Ikke forstår vi hvorfor noen fylker må tvinges sammen mens andre har fått velge partner selv. Ikke forstår vi hvorfor vår nåvaerende fylkesstruktur, med en viss frivillig justering i Agder og Trøndelag, er så uegnet for framtiden.
Et forhold er vedtak i Stortinget, et annet er gjennomføringen. Å gjennomføre store strukturendringer er normalt saers krevende. Ulike interesser, ulike kulturer og ulike ressurser skal bygges sammen. Det er alltid slitsomme prosesser. Det tar tid å lage kompromisser og å finne gode løsninger. Det tar tid å få ting til å virke i praksis. En avgjørende forutsetning for vellykket gjennomføring er at beslutningen om den nye strukturen aksepteres til tross for uenighet. Og aksept oppnås bare hvis prosessen forut har vaert ryddig, åpen og i tråd med etablert praksis.
Slik er det ikke i denne saken. Bl.a. derfor ser vi striden i Troms og Finnmark. Derfor ser vi økende tvil, usikkerhet og motstand i det som skal bli Viken. Derfor er vi vitne til svak tillit mellom Hordaland og Sogn & Fjordane.
Derfor blir det leven om navnevalget «Vestland». Derfor begynner Venstre nå plutselig å problematisere generalistkommuneprinsippet som tilsier at alle fylkene skal ha samme oppgaver. Dette gjøres ikke på prinsipielt grunnlag, men bare for å løse floken med Finnmark og Troms.
Det er sannelig ikke rart at kommunalministeren fortviler og mister styringen.
Normalt er omkamp på korrekt fattede vedtak i Stortinget en uting, og normalt aksepterer mindretallet gjennomføring i tråd med flertallets intensjoner. Mindretallet kan senere gå til valg på å endre politikken, men det er noe annet enn omkamp allerede før gjennomføringen er i gang. I denne saken er omkamp likevel helt nødvendig. Ikke på grunn av mindretallet, men på grunn av flertallet. De aller fleste partiene er jo faktisk ikke interessert i en regionreform, i alle fall ikke på de foreliggende betingelser. Da er det nødvendig med omkamp slik at en eventuell reform blir et resultat av flertallets syn. Egentlig var det bare Krf og V som stod bak reformen, og nå vil Krf helst ikke vedkjenne seg farskapet heller.
Hvis ikke Stortinget områr seg i siste liten, er politikerne våre i ferd med å undergrave noe av tilliten. Vi vil gjerne tro at det aller meste som besluttes skjer på gjennomtenkt og fornuftig grunnlag. Vi er langt fra enige i alt, men vi velger å tro at det ligger aerlige interesser og rasjonell tenkning bak vedtakene likevel. Tilliten til systemet og prosessene er noe av styrken i det norske demokratiet. Vi tror at kompetanse, forutsigbarhet, åpenhet og fravaer av opportunisme vanligvis preger Stortingets arbeid.
Vi kan ikke godta at tilfeldigheter, ubegrunnet hastverk og merkelige kompromisser skal vaere grunnlaget for store, viktige strukturendringer som skal vare i mange ti-år framover. Da går det virkelig på tilliten løs.
I denne saken er omkamp likevel helt nødvendig.