Hvor mye tåler morskjaerligheten?
Kan en mor elske et autistisk barn som slår, skriker, hyler, snerrer, biter og blir sterkere for hvert år? Olaug Nilssens roman Tung tids tale er blitt teater. Premieren i Nydalen i Oslo fredag var meget vellykket. Onsdag kommer stykket til Kristiansand.
●●På samme vis som romanen grep tak i tusenvis av lesere, vil nok dette teaterstykket også gripe, berøre og engasjere. Olaug Nilssens mye solgte, kritikerroste og Bragepris-vinnende roman fra i fjor er blitt ikke bare saerdeles severdig teater, det er blitt sterkt, medrivende og tankevekkende.
På halvannen time leder fire skuespillere i stram og meningsfull regi publikum gjennom et sant helvete av vonde følelser, til en avslutning med en smal, liten stripe av håp: Et smil møter et smil i frontrutespeilet i bilen. Olaug kjører, bak sitter sønnen Daniel, autist, nå også med ny diagnose som utviklingshemmet for å passe inn i velferdssamfunnets system av institusjoner. Begge med en, svaert ulik, erfaring av at hjelpeapparatet endelig har skjønt hva som er på ferde i dette lille menneskets liv.
Dramatiseringen er ved forfatteren sammen med Toril Solvang og Marit Moum Aune som også er regissør. Tre kvinner og en mann er på scenen. De veksler på å spille Olaug. Og de spiller også Daniel i flere sekvenser. De spiller med sterkt engasjement, med dedikasjon til stoffet, med mye kropp og tydelig tung tids tale. De er behandlingsapparat, kommunesentralbord, barnepsykolog, naboer med vellykkede barn og så videre.
Alle skift foregår sømløst, man er innom en kube midt på scenen, og vips kommer man ut som en annen enn den man var. Kostymer og sminke er holdt i gråtoner, bortsett fra behandlingsapparatets hvite frakker.
Det er effektivt, kjapt og tidvis urolig teater. Man blir revet med. Stykket er veldreid i den forstand at det følger et gammelt mønster, en innledning, en oppbygning, en dramatisk hendelse godt og vel halvveis, en roligere vending mot slutten og så altså denne strimen av lys, eller av håp. Den oppleves sunn og ekte, ikke påklistret.
Vi ler en del underveis. Det oppstår noen komiske situasjoner. Noen karikeres. Men det blir aldri urettferdig uthengning av for eksempel den kommunale sendrektighet i behandling av søknader. Det blir mer en speiling av virkeligheten, som mor Olaug er klok nok til å skjønne bakgrunnen for: Man kan ikke ha tomme behandlingsplasser stående ledig til enhver tid i tilfelle det skulle melde seg et vanskelig tilfelle.
Så er det mest slående i dette stykket at Daniel ikke fremstilles som «et tilfelle». Han er barn. Han er sønn. Han er menneske, selv om han snerrer, biter, brøler, slår og er uspiselig. Og Olaug er mor, som tross alt ikke klarer å miste barnet av syne, selv om det går på livet løs. Jeg tror jeg nå har fått fram at dette er verd å oppleve.