God kontakt mellom skole og hjem er et av hovedargumentene for dem som er tilhengere av lekser. Men lager denne leksetvangen god kontakt?
Jeg logger ut fra jobb, hiver meg på sykkelen. Mens jeg tråkker i vei det jeg makter over Lundsbroa prøver jeg å komme på om vi har noe middag i kjøleskapet. Det må bli noe som går litt kjapt, for allerede klokka 17 skal den yngste vaere på trening. Så må bikkja luftes, og deretter er det nestemann som skal på trening. Og var det ikke en bursdagsfeiring i dag, tro?
●●Det er slutten av august og hverdag så det holder. I går kjøpte jeg en ukeplanlegger. Den skal ligge fast på kjøkkenbenken og hjelpe oss til å holde orden på alt vi skal, må, bør og kan gjøre i løpet av uka. Her skal ro-trening, badminton, teater, bursdager, tannlegetimer, og alle andre “må-er” føres inn slik at vi ikke glemmer noe. Det er i sannhet litt av et puslespill. I vår utvidede familie teller vi tre i skolealder fordelt på barneskole, ungdomsskole og videregående. Alle trives godt. Men. Det er noe som alltid henger over oss i hverdagen: Ungenes overtid. Altså lekser.
●●For når skal vi egentlig gjøre leksene? Øve på gangetabellen. Pugge engelske gloser. Lage oss den gode, rolige stunden som jeg har lest at bør vaere rammen rundt hjemmearbeidet. Foreldre og barn sammen, bøyd over oppgaver som skal gjøre ungene våre til dugelige borgere som kan skjebe seg godt i samfunnet.
●●Skal vi gjøre det rett etter skolen før vi lager og spiser middag? Seriøst. Vis meg det barnet som er opplagt og motivert for å finne fram skolebøker etter en lang arbeidsdag. Eller den forelderen. Det må bli litt senere. Etter middag, kanskje? Men da er det jo ofte trening eller andre fritidsaktiviteter på programmet, også det viktig både for helse og trivsel. Ok. Da må det bli utpå kvelden en gang når alle har kommet hjem og roen har senket seg. Men igjen: hvor mange barn har reelt utbytte av skolearbeid etter en lang dag. De har fri, men så har de liksom helt fri likevel. Der vi voksne får høre at det ikke er bra å ta jobben med hjem, blir ungene fortalt at det er akkurat det de skal gjøre.
●●Så derfor spør jeg: Hva er egentlig så bra med lekser i 2018? Fungerer det slik det er tenkt? Jeg tror ikke det.
●●Leksetilhengerne argumenterer blant annet med at lekser skal gjøre barna mer selvstendige og at det skal styrke samarbeidet skole - hjem. Men aerlig talt. Det har vel aldri noen sinne vaert flere kontaktpunkter mellom skole og hjem enn det vi har i dag: det er nettverksmøter, klassemøter, dugnader, temakvelder, elevsamtaler og foreldremøter. For å nevne noe. I tillegg kommuniserer vi på facebook, sms, messenger og på mail. Med laererne, elever, klassekamerater, foreldre og fau-representanter. Til naer sagt alle døgnets tider.
●●For dem som er «på» er alt lagt tilrette for involvering i ungenes skolehverdag. For dem som ikke er engasjert, har lekser aldri vaert svaret på problemet.
●●Så vil noen kanskje innvende at det har tatt av med fritidsaktiviteter for barna, at de må roe ned, finne på ting selv, laere å prioritere slik at de får ryddet plass til lekser. Jeg tror ikke det er her løsningen ligger. I mobil- og nettspillets tidsalder er det ikke mer stillesitting de trenger. Mitt forslag er å ta inn over seg at samfunnet er et annet nå enn da leksene ble innført.
●●Tilbake til kvelden som leksemulighet. Det er naerliggende å se for seg at det barna først og fremst har behov for da er å ha den lille stunden uten noe på programmet. Bare sitte litt sammen med mamma eller pappa og snakke om det de er opptatt av for tiden, om dagen som har gått, bekymringer og gleder. Eller at de har lyst til å sitte alene på rommet og la tankene vandre. Eller se litt på tv, bla i ei bok de selv har plukket ut av bokhylla. Kanskje “henge med venner”. I regi av ingen.
●●Men vi ender jo likevel oftest opp med å presse inn leksene i kveldinga, når vi egentlig er for trøtte, for utålmodige og litt leie. Tankene er alle andre steder enn på det de egentlig skal laere. Alternativt gir vi blaffen i leksene, setter et “lyvekryss” på lekseplanen og kryper opp i sofaen sammen.
●●Jeg sier det ikke høyt til ungene, men tenker det likevel; nå er det på tide å kutte ut leksene.