Kjaere venner og medmennesker
Da har det jaggu vaert Pride igjen! Det veit vi med sikkerhet fordi vi har vaert gjennom den obligatoriske flagg-diskusjonen, fått servert bibelsitater som er praktiske plukket ut av sin kontekst, godt iblandet salig religiøs opportunisme i all sin prakt.
Himmel. Det er ikke meningen å spotte noens tro, men hvordan kan dere stå der og forsvare deres giftige galle ved å veive med ei bok, som om det er et godt og gyldig argument for å ganske enkelt vaere slem? Forklar.
Andre trekker med overbevisning paralleller til ubalanserte patologiske tilstander som pedofili, nekrofili og alskens diagnoser forøvrig. Hva er problemet deres egentlig? Jeg skjønner nemlig ikke helt. Er dere slemme bare fordi dere kan? Blir dere litt redde av saker dere ikke forstår, eller kan forklare? Er det skummelt å ha et åpent sinn og vaere inkluderende? Tror dere at dere blir smittet, eller at kompisen din skal tro du er homo fordi du er tolerant og at det er det verste som kan skje og jeg er ikke homo?
Flere skulle hatt foreldre som mine. Noe av det første jeg laerte av dem er at hver og en av oss er unike og at normalen er brei. Da jeg var liten hadde jeg en periode hvor jeg ville at alle mennesker skulle vaere som mammaen min, og syns det var merkelig, nesten uakseptabelt, at det ikke bare kunne bli sånn. Etter litt barnlig vurdering kom jeg omsider frem til at det nok var det beste at vi er unike – for hvis alle var som mammaen min, så ville jeg jo ikke kjent igjen mammaen min!
En liten digresjon til en barndom som var så lykkelig at det nesten ikke går an. Jeg opplevde ingen vanskeligheter med min egen legning som yngre. Det var lett å komme ut for familie og venner, og jeg har hele tiden hatt uforbeholden støtte blant dem jeg omgås. Jeg har også fått kommentarer, blitt kalt ekkel og syk og gudvethva opp igjennom årene, av totalt fremmede mennesker. Jeg har blitt spytta på. Ta et minutt og tenk på det. Finner du egentlig en god grunn til å spytte på meg, fordi jeg elsker kjaeresten min? Fortell. Min historie er en solskinnshistorie.
Jeg har vokst opp med toleranse. Jeg har vokst opp med støtte blant venner, jeg har fått ubegrenset kjaerlighet og jeg nyter god selvfølelse og selvtillit. Alt dette gir meg rygg til å baere dritten dere gladelig serverer. Min historie er en solskinnshistorie, selv om jeg lever med hets som en helt vanlig del av hverdagen. Hva tror du skjer med de som ikke var så heldige som meg? De med selvfølelse på minussiden? Hvordan tror du de har det med seg selv, når de blir fortalt at de er syke og ekle, at de ikke har retten til å leve? At hun burde blitt voldtatt og drept. At han ender opp på sykehus fordi han holdt hånda til guttekjaeresten sin?
Før du hamrer løs på tastaturet: Gå i deg sjøl før du legger igjen en kommentar i et offentlig kommentarfelt. Spør deg selv – er det virkelig nødvendig å kaste denne dritten på et annet menneske? Hva godt kommer ut av det? Løser jeg noe? Hvorfor hater jeg de som forelsker seg i personer av samme kjønn? Er jeg helt forbanna nødt til å potensielt ødelegge noens liv med mine hatefulle ytringer? Er jeg et godt menneske? Vil jeg vaere et godt menneske? Hvorfor ikke?
❞
Før du hamrer løs på tastaturet: Gå i deg sjøl før du legger igjen en kommentar i et offentlig kommentarfelt.