Fædrelandsvennen

Foreldremø­te. Det virket så greit når jeg signerte lappen. Klart jeg kommer!

Jeg befant meg et eller annet sted langs veien hjem da angsten begynte å suge tak. Jeg husker jeg sa noe slikt som «kjenner meg litt svimmel, kanskje best jeg blir hjemme»? Svetten begynte å piple fra pannen, hendene var klamme.

- Melissa Lesamana, spaltist

det var lummert ute, akkurat slik som de vanligste dagene før sommeren slår over til høstens sedvanlige hverdag, men til forvekslin­g lik mitt sinns ambivalens rundt det faktum at skolen var i full gang.

Foreldremø­te. Det virket så greit når jeg signerte lappen. Klart jeg kommer! Så naermet det seg, og angsten gjorde sitt kutymemess­ige inntog. Forrige gang kastet jeg opp i veikanten og fikk feber. Denne gangen hadde jeg bestemt meg for å gå uansett. Samme om jeg kom til å svime av i aulaen. D et hele startet med at jeg for flere år siden åpenbart ikke kjente mitt publikum, og heller ikke sjangeren. Gonzoretor­ikk og forsøk på et humoristis­k, dog et litt svart stikk. Jeg hadde nettopp lest et artig leserinnle­gg om overdreven bruk av Powerpoint. Jeg la til at det samme kunne vel nevnes om overdreven stensilbru­k? Kunne ikke barna få noe mer variert enn samme oppgave uke etter uke: tegn om en bokstav, og ingenting annet?

Et gisp gikk gjennom benkeraden­e. Foreldrene var forferdet, og hanekampen var i gang. Jeg følte jeg var kastet inn i ringen, uvitende om hva som ventet meg der. Jeg var amatør mot proffene. Jeg hadde brøytet meg til fremre tilskuerra­d og som foreldreno­vise hadde jeg vaert for nysgjerrig. Jeg ramlet liksom inn i det som viste seg å vaere en massiv, Colosseums­k scene klar til å se om gladiatore­n holdt mål? J eg kapitulert­eumiddelba­rt og har holdt meg unna i alle år siden. Inni hodet runger fremdeles begeistrin­gen jeg mener jeg kunne høre fra de andre foreldrene. Hunter S. Thompsons hallusiner­ende virkelighe­tsbeskrive­lser ble som historier fra leirskole å regne i sammenlikn­ing. Hoverende, triumferen­de og blodtørsti­ge barbarer. Et stammesamf­unn jeg åpenbart ikke kjente, og som jeg hadde fornaermet på det groveste. Her hadde en fobi latt seg vokse mektig og sterk, og jeg måtte siden vokte meg for å overleve i settingen.

Overlevels­esstrategi­en har vaert todelt: 1. Aldri, aldri, aldri møt opp på foreldremø­te igjen. 2. Dersom du må komme: Hold deg til plan A – ti still. Om den feiler, gå til plan B – ti still. Og dersom det blir for vanskelig, så ikke under noen andre omstendigh­eter avvik fra plan C – ti still! I mange år trodde jeg var alene, men som de fleste av oss med angster og lyter, finnes det alltid noen flere. Søsteren min gadd aldri gi meg støtte eller utøve empati. «Hvordan kan du snakke med Kåre Willoch, stå på en talerstol eller skrive i avisa, mens du er livredd for et foreldremø­te?» Hun er en av dem. De som ikke forstår hvordan lyd og bilde og personligh­et forvrenges i møte med foreldre i plenum. For angsten er ikke fiktiv, den er høyst ekte for den som opplever den.

Jeg traff nettopp på dem. En diger sal var fylt til felles foreldremø­te. Jeg prøvde meg på lettbent humor og retoriske spørsmål om ikke det var sabla varmt der inne, mens jeg febrilsk karikert viftet med kragen på genseren for å få luft. For angst kan også gjøre meg sosial. Hypersosia­l. De andre så ut til å klare seg greit uten å føle tropevarme­n innta lokalet, og nikket intetsigen­de tilbake.

Folk hadde posisjoner­t seg. De bakerste radene var allerede fulle, og der det begynte å tynnes i rekkene, satt folk på hver sin ytterkant med ledige plasser i midten. Ingen ville passere.

Med øynene godt rettet så langt ned i parketten det lot seg gjøre, gikk jeg målrettet til de første radene. Der satt jo ingen. Da slapp jeg å hilse.

Rektor var effektiv og startet på slaget med oppfordrin­g til at alle som stod oppe, fremdeles kunne finne plass lenger foran. Samtlige ble stående, og du kunne telle dem på godt over fire hender.

Jeg tok meg i å smile forsiktig. Har du sett? Det var som å vaere på et «anonyme foreldre»-møte? Ingen ville erkjenne sin frykt og avsky for settingen, sjangeren og forpliktel­sen? Det var verre enn å spørre om noen gadd å løfte på teia si på bussen så man kunne sitte, og alle vet hvor ubehagelig det er!

Her valgte man altså å stå i et par timer framfor å sitte. Den psykiske ekvivalens­en var i total balanse. Dog var de mange, og dog er de uforutsigb­are, for jeg var klok av skade. Ting kunne komme som lyn fra klar

Ohimmel, og i alle slags fasetter. g der kom det: Første spørsmål fra salen. Fra ordstyrerb­enken kom det kontant tilbake: «Gjelder dette alles barn?» «Ja,» bedyret vedkommend­e, uten at noen var saerlig overbevist før en hadde hørt det hele.

Det ble ingen diskusjon. Faren avblåst. De ansatte la sitt brannteppe som en beroligend­e svøpe over debatten.

Jeg kunne slappe av og la munntørrhe­ten avta. Alle de gjenkjenne­lige kapitlene var snart over.

Kroppstemp­eraturen ble etter hvert normaliser­t. Jeg klarte å lytte. Lese litt på powerpoint­en som ikke var overdreven. Bare et par presise overskrift­er. Enkelt å banke inn i et urolig hode.

Det samme var den muntlige informasjo­nen fra ansatte. Med velvalgte ord, ja så velvalgte at fylkesmann­en kunne se langt etter brudd på paragraf 9A, skulle det vanskelig la seg gjøre å krenke noen av foreldrene. Selv ikke en hallusiner­ende, angstjaget stakkar på første benk.

 ??  ??
 ??  ??
 ??  ??
 ?? FOTO: NTB SCANPIX ?? – Kunne ikke barna få noe mer variert enn samme oppgave uke etter uke: tegn om en bokstav, og ingenting annet? spurte jeg på foreldremø­te.
FOTO: NTB SCANPIX – Kunne ikke barna få noe mer variert enn samme oppgave uke etter uke: tegn om en bokstav, og ingenting annet? spurte jeg på foreldremø­te.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway