Foreldremøte. Det virket så greit når jeg signerte lappen. Klart jeg kommer!
Jeg befant meg et eller annet sted langs veien hjem da angsten begynte å suge tak. Jeg husker jeg sa noe slikt som «kjenner meg litt svimmel, kanskje best jeg blir hjemme»? Svetten begynte å piple fra pannen, hendene var klamme.
det var lummert ute, akkurat slik som de vanligste dagene før sommeren slår over til høstens sedvanlige hverdag, men til forveksling lik mitt sinns ambivalens rundt det faktum at skolen var i full gang.
Foreldremøte. Det virket så greit når jeg signerte lappen. Klart jeg kommer! Så naermet det seg, og angsten gjorde sitt kutymemessige inntog. Forrige gang kastet jeg opp i veikanten og fikk feber. Denne gangen hadde jeg bestemt meg for å gå uansett. Samme om jeg kom til å svime av i aulaen. D et hele startet med at jeg for flere år siden åpenbart ikke kjente mitt publikum, og heller ikke sjangeren. Gonzoretorikk og forsøk på et humoristisk, dog et litt svart stikk. Jeg hadde nettopp lest et artig leserinnlegg om overdreven bruk av Powerpoint. Jeg la til at det samme kunne vel nevnes om overdreven stensilbruk? Kunne ikke barna få noe mer variert enn samme oppgave uke etter uke: tegn om en bokstav, og ingenting annet?
Et gisp gikk gjennom benkeradene. Foreldrene var forferdet, og hanekampen var i gang. Jeg følte jeg var kastet inn i ringen, uvitende om hva som ventet meg der. Jeg var amatør mot proffene. Jeg hadde brøytet meg til fremre tilskuerrad og som foreldrenovise hadde jeg vaert for nysgjerrig. Jeg ramlet liksom inn i det som viste seg å vaere en massiv, Colosseumsk scene klar til å se om gladiatoren holdt mål? J eg kapitulerteumiddelbart og har holdt meg unna i alle år siden. Inni hodet runger fremdeles begeistringen jeg mener jeg kunne høre fra de andre foreldrene. Hunter S. Thompsons hallusinerende virkelighetsbeskrivelser ble som historier fra leirskole å regne i sammenlikning. Hoverende, triumferende og blodtørstige barbarer. Et stammesamfunn jeg åpenbart ikke kjente, og som jeg hadde fornaermet på det groveste. Her hadde en fobi latt seg vokse mektig og sterk, og jeg måtte siden vokte meg for å overleve i settingen.
Overlevelsesstrategien har vaert todelt: 1. Aldri, aldri, aldri møt opp på foreldremøte igjen. 2. Dersom du må komme: Hold deg til plan A – ti still. Om den feiler, gå til plan B – ti still. Og dersom det blir for vanskelig, så ikke under noen andre omstendigheter avvik fra plan C – ti still! I mange år trodde jeg var alene, men som de fleste av oss med angster og lyter, finnes det alltid noen flere. Søsteren min gadd aldri gi meg støtte eller utøve empati. «Hvordan kan du snakke med Kåre Willoch, stå på en talerstol eller skrive i avisa, mens du er livredd for et foreldremøte?» Hun er en av dem. De som ikke forstår hvordan lyd og bilde og personlighet forvrenges i møte med foreldre i plenum. For angsten er ikke fiktiv, den er høyst ekte for den som opplever den.
Jeg traff nettopp på dem. En diger sal var fylt til felles foreldremøte. Jeg prøvde meg på lettbent humor og retoriske spørsmål om ikke det var sabla varmt der inne, mens jeg febrilsk karikert viftet med kragen på genseren for å få luft. For angst kan også gjøre meg sosial. Hypersosial. De andre så ut til å klare seg greit uten å føle tropevarmen innta lokalet, og nikket intetsigende tilbake.
Folk hadde posisjonert seg. De bakerste radene var allerede fulle, og der det begynte å tynnes i rekkene, satt folk på hver sin ytterkant med ledige plasser i midten. Ingen ville passere.
Med øynene godt rettet så langt ned i parketten det lot seg gjøre, gikk jeg målrettet til de første radene. Der satt jo ingen. Da slapp jeg å hilse.
Rektor var effektiv og startet på slaget med oppfordring til at alle som stod oppe, fremdeles kunne finne plass lenger foran. Samtlige ble stående, og du kunne telle dem på godt over fire hender.
Jeg tok meg i å smile forsiktig. Har du sett? Det var som å vaere på et «anonyme foreldre»-møte? Ingen ville erkjenne sin frykt og avsky for settingen, sjangeren og forpliktelsen? Det var verre enn å spørre om noen gadd å løfte på teia si på bussen så man kunne sitte, og alle vet hvor ubehagelig det er!
Her valgte man altså å stå i et par timer framfor å sitte. Den psykiske ekvivalensen var i total balanse. Dog var de mange, og dog er de uforutsigbare, for jeg var klok av skade. Ting kunne komme som lyn fra klar
Ohimmel, og i alle slags fasetter. g der kom det: Første spørsmål fra salen. Fra ordstyrerbenken kom det kontant tilbake: «Gjelder dette alles barn?» «Ja,» bedyret vedkommende, uten at noen var saerlig overbevist før en hadde hørt det hele.
Det ble ingen diskusjon. Faren avblåst. De ansatte la sitt brannteppe som en beroligende svøpe over debatten.
Jeg kunne slappe av og la munntørrheten avta. Alle de gjenkjennelige kapitlene var snart over.
Kroppstemperaturen ble etter hvert normalisert. Jeg klarte å lytte. Lese litt på powerpointen som ikke var overdreven. Bare et par presise overskrifter. Enkelt å banke inn i et urolig hode.
Det samme var den muntlige informasjonen fra ansatte. Med velvalgte ord, ja så velvalgte at fylkesmannen kunne se langt etter brudd på paragraf 9A, skulle det vanskelig la seg gjøre å krenke noen av foreldrene. Selv ikke en hallusinerende, angstjaget stakkar på første benk.