Pangstart for KSO og Nathalie Stutzmann
Den nye sjefdirigenten for KSO, Nathalie Stutzmann, gjorde en strålende sesongåpning med vårt symfoniorkester, og fullsatt sal svarte med stor begeistring.
KONSERT Kristiansand Symfoniorkester
Dirigent: Nathalie Stutzmann Solist på fiolin:
Henning Kraggerud Konsertsalen Kilden, torsdag kveld
●●«Heldige Kristiansand Symfoniorkester som får Nathalie Stutzmann som sjefdirigent», skrev Aftenpostens anmelder Maren Ørstavik etter en bemerkelsesverdig Messias-fremførelse med Oslo-filharmonien sist november. Videre skrev hun at Stutzmanns ledelse var «fylt av elegante fraseringer, rytmisk humør og store emosjonelle kontraster som stadig rørte borti de guddommelige rammene for verket».
Det har med andre ord bygget seg opp et sett av forventninger til denne nye sjefdirigentens ankomst. Nå er hun her. Konserten med KSO torsdag kveld innfridde på alle vis. Det var skikkelig sug og drag i Wagners Tannhäuser-ouverture som innledet det hele. Når tre trombonister reiser seg og pøser tonene som vi kjenner fra Pilegrimskoret utover salen og langt inn i evigheten er det vanskelig å forholde seg nøytral, om det skulle vaere et mål. Her blir man med på leken, på samme vis som orkesteret gjør når Stutzmann leker med dem.
Henning Kraggerud er både dyktig og populaer. Han gjorde Tsjaikovskys Fiolinkonsert på strak arm, virtuost og med innlevelse. Man skjønner den opprinnelige kritikken mot denne konserten, at den var uspillelig. Men når kapasiteter som Kraggerud tar fatt, blir det vakker musikk. Begeistret registrerte jeg hvordan både han og Stutzmann fikk polonesen i første sats til virkelig å bli det, nettopp polonese. Og det var så mye dans i denne fremførelsen at begeistringen satt løst hos publikum – som lot applausen runge både titt og ofte. Brahms til slutt. Den andre symfonien, den lyseste av hans fire. Stutzmann tar ut alle kontraster, fra den dypeste nesten-stillhet til det ekstatiske fortissimo. Hun dveler ved fermater og rubatoer, og kjører på der tempo skal opp igjen. Det blir romantisk til ytterste konsekvens, en torsdagskvelds åndelige eliksir, og et begeistret publikum ville nesten ikke slippe orkester og dirigent av scenen. Så var det dette med applausen. Jeg skal ikke reise noen diskusjon om det. Bare si at når folk klapper mellom stasene i en symfoni eller en fiolinkonsert, så forteller det meg at her er det en god del mennesker som er nye i konsertsalen. Og det er det viktigste. Etter hvert bør man nok ta dirigentens elegante hint, det vises tydelig når hun vil slippe applausen løs og når hun ikke vil det. Men at KSO denne torsdagen kunne ønske velkommen 1100 mennesker – det er en betydelig seier på hjemmebane. Gratulerer og velkommen, Nathalie Stutzmann.