Hvorfor vi ikke har «svenske tilstander»?
Hvorfor har ikke Oslo og andre større byer utviklet seg i retning av Göteborg, byen med segregerte bydeler, høy kriminalitet og parallellsamfunn?
Jeg tror det har noe med vår åpne og direkte debatt om innvandring, at det i våre kommuner fremdeles er nokså liten avstand mellom minoritet og majoritet og at vi har en styrt bosetting som sørger for at flyktninger bosettes i hele landet.
De skandinaviske landene har godt utbygde velferdsstater med et vidtfavnende sikkerhetsnett, kombinert med høy grad av tillit mellom borger og myndigheter og mellom borgerne innbyrdes. Jeg tror at folk utenfor Skandinavia vil trekke frem likhet og tillit som kjennetegn på Skandinavia, og mange vil mene at nettopp dette er limet i våre samfunn. Samtidig ser vi at innvandring setter verdier om likhet og tillit under press fordi blant annet mangel på integrering innebaerer forskjellighet, mistillit og utenforskap. Nøkkelen til integrering er deltakelse i skole, utdanning og arbeidsliv og å kunne delta ellers i samfunnet med gode norskkunnskaper. Mislykket integrering innebaerer utenforskap og kan skaper grobunn for parallellsamfunn. E nkelte store byer i Europa sør for oss sliter fordi parallellsamfunn har fått vokse frem. Forskjell i levekår og mistillit har ført til naermest lovløse tilstander og voldelige opptøyer. I de skandinaviske byene har ikke parallellsamfunn fått vokse frem på samme måte. Årsaken kan vaere limet i våre velferdssamfunn - verdier om likhet og tillit. Imidlertid har vi de siste årene sett at de skandinaviske landene blir mer ulike. Danmark og saerlig Sverige har betydelige problemer og mye frustrasjon i innvandrertette bydeler. Danske myndigheter har definert enkelte byområder som ghettoer med egne parallellsamfunn, og svenske politimyndigheter har blinket ut over 50 områder som karakteriseres som saerlig farlige eller utsatte. I de største byene i Norge har vi områder med høy konsentrasjon av innvandrere uten at det hersker kaos, ei heller har vi opplevd voldelige opptøyer. Pst-sjef Marie Benedicte Bjørnland uttaler at vi ikke har tendenser til voldelige parallellsamfunn i Norge i dag slik vi kjenner fra Sverige med såkalte no-gosoner der politiet er skremt fra å gå inn, og tilliten mellom innbyggere og myndigheter er borte. J eg ser tre viktige årsaker: I Norge har vi en åpen og direkte debatt om innvandring, det må vi fortsette med. I Sverige har det vaert vanskelig å få til. Debatten om innvandring og integrering har hatt et sterkt moraliserende angrep mot ytringer som har tatt opp negative sider. Den norske debatten er mer basert på kunnskap og er mindre preget av slagord og destruktive ytringer. For eksempel er vi tydelige på at mange flyktninger står utenfor arbeidsmarkedet fordi de faktisk mangler grunnleggende kvalifisering i form av norsk språk, utdanning og arbeidserfaring. I Sverige har diskusjonen ofte handlet om at diskriminering er hovedårsak til arbeidsledighet, ikke mangel på grunnleggende kvalifisering. Eller når en laerer er bekymret for at en elev på en skole i Kristiansand er utsatt for aeresvold eller sterk sosial kontroll. Kommunen og politiet har systemer for å fange opp slike bekymringer og de generelle problemstillingene tas opp i det offentlige ordskifte. I svenske kommuner er det krevende fordi det er større avstand mellom foreldre og deres nettverk og tilhørende miljøer og storsamfunnet. S venskenes manglende vilje om å føre en åpen debatt om det flerkulturelle samfunnets problemer, innebaerer at ordskifte ikke tar opp ubehageligheter. Når ubehageligheter kommer til overflaten, blir de ofte avvist som rasisme. I norske kommuner er det fremdeles nokså liten avstand mellom minoritet og majoritet. Minoriteter i Oslo eller Kristiansand er nokså tett vevd inn i de vanlig, norske institusjonene. Selv om det bor flere innvandrere på Furuset enn på Slemdal eller på Slettheia sammenlignet med Andøya, er majoritetssamfunnet representert på Furuset og Slettheia i form av kjøpesentre, butikker, ungdomsklubber, idrett og offentlige tjenester mv. Innvandrere som bor på Slettheia, ser på seg selv som en naturlig del av Kristiansand, mens de som bor i enkelte bydeler i Göteborg ikke opplever at de bor i det vanlige Göteborg. U DI bestemmer hvilket asylmottak den enkelte asylsøker skal bo på, og mottakene er spredt over hele landet. Asylsøkere i Sverige bestemmer selv. Naer halvparten velger å bo utenfor asylmottak og 30 % av asylsøkerne bor i de 5 største kommunene. Asylsøkere som får oppholdstillatelse, skal bosettes i en kommune. I Norge er det myndighetene som bestemmer bosettingskommune, og flyktninger blir bosatt i nesten alle kommuner. I Sverige er det den enkelte flyktning som bestemmer. Den svenske «bestem selv» politikken har medført stor opphopning av asylsøkere og bosatte flyktninger i noen få byer og bydeler. Södertälje, en kommune sør for Stockholm, har 90000 innbyggere. Halvparten av innbyggerne er innvandrere. I bydelen Rosengård i Malmö er 90 % av innbyggerne innvandrere.
Statistisk sentralbyrå rapporterer stadig at andelen flyktninger med vedvarende lav inntekt i Norge har økt de siste årene. Tomas Hegghammer ved forsvarets forskningsinstitutt mener at det først og fremst er økonomiske grunner for etablering av parallellsamfunn i norske byer. Utenforskap oppstår når ulikhetene øker, når forskjell på minoritet og majoritet blir større. I storbyer er en stadig voksende etnisk økonomisk underklasse bekymringsfull. Den viktigste innsatsen for å kjempe mot denne tendensen er å styrke integreringen gjennom kvalifisering og utdanning slik at sysselsettingen øker.
I Sverige har diskusjonen ofte handlet om at diskriminering er hovedårsak til arbeidsledighet, ikke mangel på grunnleggende kvalifisering.