Når vi «møter veggen»

1.Kong.19,9-13.

Kongebøkene i bibelen beskriver en periode på 400 år av Israels historie. Man vet ikke hvem som har skrevet dem, men forfatteren nevner sine kilder – bl.a. offisielle opptegnelser og profethistorier. Elias levde i denne perioden. På hans tid var det religiøse livet i Israel på et bunnivå, og de som styrte landet prøvde med alle midler å utrydde troen på Gud. Inn i denne krisesituasjonen sender Gud Elias. Han kom opp i mange tøffe situasjoner. Han gjorde tegn og under med Guds kraft, mye av det grenseløst ekstraordinaert. Målet var å vise at Gud er Gud, mens avgudene er uten kraft. Men selv med alle disse sterke tegnene, fikk det ikke så stor virkning blant folk.

På et tidspunkt ble Elias sliten. Overmotet forsvant, han ble deprimert og kjente på frykt og angst. Tegn som vi i dag kaller utbrenthet. Han krøp inn i en hule og la seg til å sove. Man kan lure på hva denne gamle historien fra en annen tid og en annen kultur har å si til oss her og nå. Jeg synes det er mye gjenkjenning. Vi kan se noe av vår egen tid, vår egen brennende iver som går over i motløshet når vi opplever lite resultat. Vi kjenner også behovet for å krype inn i en hule og lukke øynene. Så godt da, å vite at selv en mann, sendt av Gud og med Guds kraft til å gjøre store ting, kunne bli totalt utkjørt.

Gud oppsøkte Elias i hulen og spurte hva som var i veien. Og Elias fikk fortelle hva han følte. Gud hørte på alt – og sammen fant de en vei tilbake til styrke og livsmot for Elias. Heldigvis er dette også gjenkjennelig for oss. Gud er Gud fremdeles. Han lytter, og gir oss medmennesker som lytter. Sammen kan vi finne en vei – ut av hulen og tilbake til livet.