Det er bra det lages filmer om Utøya. Det er vondt å se på, men de hjelper oss å huske.
22. juli 2011 er en dag vi vil huske resten av livet. Vi husker hvor vi var, hva vi gjorde og hva vi følte og tenkte. I uker og måneder etterpå var vi preget av denne hendelsen. Men så, sakte, men sikkert kom hverdagen tilbake for oss alle. Og plutselig gikk det en dag, en uke, uten at vi tenkte på 22. juli. Følelsene, minnene og tankene ble mer diffuse. Mye av det vi tenkte ville forandre seg, ting vi selv ville forandre, var ikke så viktig lenger. Verden gikk videre.
●●For alle oss som ikke hadde familie, venner eller kjente på Utøya eller i regjeringskvartalet inntraff denne uunngåelige tilsløringen først.
●●Vi er samtidig den majoriteten som må ta det største ansvaret for at 22. juli aldri glemmes.
●●Jeg tenker ofte på en episode jeg opplevde i Dagbladet tidlig på 90-tallet. Jeg hadde nettopp begynt å jobbe der som vikar da en av de eldre utenriksjournalistene en kveld kom med et hjertesukk. «Ungdommen nå for tida er jo helt historieløse», sa han.
●●Vi unge himlet litt med øynene, men så la han til:
«De har ikke hørt om My Lai en gang».
Da ble det stille, og alle ble veldig opptatt med det de holdt på med. Jeg husker dette så godt fordi jeg akkurat der og da ikke kunne huske hvorfor My Lai var viktig. Jeg hadde hørt om hendelsen, visste at det handlet om Vietnamkrigen, men jeg husket ikke det sentrale: Hvorfor er My Lai historisk viktig? Hvordan kan My Lai si noe om samfunnet vi lever i nå?
Altså: Akkurat der og da kjente jeg at jeg var, nettopp, historieløs.
●●I rekken av krigsforbrytelser som fant sted under Vietnamkrigen er My Lai-massakren den mest kjente. Den ble dokumentert, det ble tatt bilder. Ingen vet nøyaktig hvor mange sivile sørvietnamesere som ble slaktet ned av amerikanske soldater, men sannsynligvis ble over 500 eldre, kvinner og barn drept, voldtatt, brent og torturert i landsbyen My Lai og området rundt denne dagen.
●●Da opplysningene om den ufattelige bestialiteten ble kjent i USA og resten av verden ble hendelsen symbolet på amerikanske overgrep i Vietnam og begynnelsen på slutten på krigen. Kjennskapen til My Lai-massakren endret amerikanernes holdning til krigen og på mange måter kan man si det var her USA tapte krigen. I år har vietnameserne markert at det er 50 år siden dette skjedde.
●●Jeg tipper episoden i Dagbladet fant sted i 1991. My Lai-massakren skjedde i 1968, altså bare 23 år før jeg beskjemmet satt og holdt tett om min uvitenhet. Det hadde bare gått én generasjon, og derfor var det ufattelig for de som husket Vietnam-krigen at vi, de unge journalistene, ikke var brennende opptatt av hva den krigen betød for historien.
●●Tidligere generasjoner har samme opplevelser knyttet til andre verdenskrig. Hver generasjon har sine traumer, sine opplevelser som det er viktig at nye generasjoner forstår og laerer av.
●●Nå er det allerede over 7 år siden Utøya-massakren. I hvilken grad vil denne hendelsen prege vår historie når de som ble født i 2011 er rundt 20 år? Det er umulig å svare på nå, men det er vårt ansvar å sørge for at nye generasjonen får mest mulig kunnskap om hva som skjedde i Norge denne dagen, hvordan det kunne skje og hva som skjedde etterpå.
●●At det lages filmer, teater, kunst og bøker om hendelsen bidrar til å skjerpe hukommelsen og øke bevisstheten om at dette aldri må glemmes. Snart er det Netflix-premiere på en ny Utøya-film. Vi bør alle se den. Som alle bør se Erik Poppes film som kom i vår. En tvserie om 22. juli er også på vei.
●●Og når nye generasjoner spør oss om «Hvordan forandret 22. juli Norge?», kan man begynne med seg selv. Forandret hendelsen deg og meg? Står vi oftere opp
mot hat og terror og for demokrati og ytringsfrihet enn tidligere?