Konvertitter får nesten ikke asyl i Norge
Alle asylsøkere som har en velbegrunnet frykt for å bli forfulgt ved retur til sitt hjemland på grunn av rase, religiøs overbevisning, politisk oppfatning, etnisitet eller fordi de tilhører en bestemt sosial gruppe som eksempelvis homofile og lesbiske (Lh
Hva norske utlendingsmyndigheter krever for at forfølgelsen regnes som tilstrekkelig alvorlig, varierer imidlertid mellom ulike grupper. I en saerstilling har vi personer som konverterer fra islam til kristendom etter at de kommer til Norge. I forhold til eksempelvis homofile og lesbiske som åpent lever ut sin legning etter at de kommer til Norge, er det langt vanskeligere for kristne konvertitter å få beskyttelse i Norge.
Her er det påkrevet med justeringer i regelverket. I sommer fattet Utlendingsnemnda (UNE) to vedtak som gjaldt to flyktninger fra Iran som var søsken og som hadde blitt kristne etter at de hadde kommet til Norge. Jeg har ikke representert de to flyktningene som advokat, men kjenner deres historie etter en gjennomgang av de endelige avslagene. Etter min mening er det grunn til å reise spørsmål ved UNES vurderinger.
De to flyktningene var begge aktive i en frikirkemenighet og konverteringen til kristendom fra islam var en prosess som pågikk over flere år. Konverteringen vakte betydelig irritasjon i familien hjemme i Iran. I Iran er konvertering fra islam til kristendom forbudt, og flere konvertitter har blitt dømt til fengselsstraff. En kristen organisasjon i England har rapportert at det i 2016 alene ble arrestert 193 kristne. Det gjennomføres razziaer i hjemmekirker, og det er av Amnesty International rapportert om psykisk og fysisk mishandling av mennesker i iranske fengsler fordi de er kristne.
De to flyktningene som hadde vaert i Norge i over tre år og som fikk endelig avslag på sine søknader nå i sommer, ble av UNE regnet som troverdige konvertitter. Allikevel ble søknadene avslått. Avslagene ble begrunnet med at siden UNE antok at de sannsynligvis ville tilpasse seg iranske sosiokulturelle rammer og dermed utøve sin tro «i det skjulte» og ikke delta i større religiøse fellesskap eller bedrive misjonerende virksomhet, så var risikoen for forfølgelse liten ved retur. U NE foretar i de to sakene en vurdering av hvordan flyktningene vil praktisere sin tro ved retur, og dersom UNE finner at vedkommende høyst sannsynlig vil vaere «skap-kristen» i sitt hjemland, så blir søknaden avslått. Dette innebaerer en forskjellsbehandling i forhold til søkere som frykter forfølgelse på grunn av sin homofile eller lesbiske legning. I forhold til slike søkere har Høyesterett oppstilt en trinn-for-trinn metode i en dom fra 2012 der man ikke bare vurderer om søkeren vil skjule sin legning ved retur til hjemlandet, men også vurderer hvorfor man sannsynligvis vil vaere «skap»homofil eller -lesbisk ved retur. Dersom årsaken er at man frykter diskriminering eller sosial fordømmelse som innebaerer forfølgelse så har man rett til asyl.
Denne trinn-for-trinn metoden bør også gjelde for konvertitter. At norske myndigheter ikke vurderer årsaken til at konvertitter eventuelt vil neddempe sin trosutøvelse ved retur, innebaerer at det er enklere for homofile og lesbiske personer å få asyl i Norge enn kristne konvertitter. Det holder ikke at norske myndigheter slår fast at konvertitten sannsynligvis vil tilpasse sin trosutøvelse til hva som er sosialt akseptert i hjemlandet. De bør også spørre seg hvorfor de sannsynligvis vil legge bånd på seg. Da er årsaken som regel snublende naer: De går i skjul av frykt for sosial utstøtelse og fordømmelse. I perioden fra januar 2012 til midten av 2014 undersøkte advokat Cecilie Schjatvet 179 konvertitt- og Lhbti-saker. Av disse var bare 40 konvertitter. Åtte av søkerne (20 %) fikk innvilget beskyttelse mens 32 søknader ble avslått. For Lhbti-sakenes vedkommende ble ca. 55 % av søknadene innvilget. Den store forskjellen i innvilgelsesprosenten skyldes ikke bare forskjellig vurderingskriterier da troverdighetsvurderingen i noen tilfeller var utslagsgivende. Likevel er ulikheten i hvordan risikoen for forfølgelse vurderes i disse sakene en hovedårsak til forskjellen i innvilgelsesprosent. Funnene i denne undersøkelsen er i samsvar med rapporten «Tro, håp og forfølgelse» utarbeidet av Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) fra 2014 om kristne konvertitter fra Iran.
Vedtakene for de to konvertittene som fikk avslått sine søknader er endelige nå. Det er satt en utreisefrist som snart vil komme. De vil måtte skjule sin kristne tro ved retur til Iran i frykt for utstøtelse og fordømmelse. At ikke Norge med sin kristne kulturarv beskytter troverdige konvertitter som søsknene fra Iran fra forfølgelse i sine hjemland, er et tankekors.
At ikke Norge med sin kristne kulturarv beskytter troverdige konvertitter som søsknene fra Iran fra forfølgelse i sine hjemland, er et tankekors.